Takk og far vel, Martin !

Nedturene med Martin Andresen er hva vi husker best, men det har da vært noen oppturer òg. Søndag ledet han Vålerenga for siste gang i kamp og et kapittel i Vålerengas historie er ferdigskrevet. 

6. november 2007, 5 år og 12 dager før sin siste kamp for Vålerenga, ble det kjent at Martin skulle være spiller og manager for klubben. En Vålerenga-supporter bak spakene lovet godt, de nye signeringene like så. Kristofer Hæstad, Bengt Sæternes, Lars Iver Strand og Troy Perkins ble hentet inn. Av disse var det bare Troy som var ukjent her i landet, samtidig var han vel og den av disse som virkelig slo til og Kristofer er eneste som har levert varene jevnt og trutt og fremdeles er i klubben.

Med seg på laget fikk han Gjerdmund Østby, Johan Kaggestad, Truls Hallen, Andrea Loberto, David Brocken, Tor Ole Skullerud og Mike Speight. Tanken var å besette hver lagdel med egen dedikert trener med spisskompetanse på akkurat disse posisjonene, samt Kaggestad med et overordnet trening- og kostholdbidrag. I tilegg til å motivere og veilede. Tanken bak modellen var det ingenting å si på. Egen keepertrener har vært brukt på de fleste nivåer i alle år og ingenting skulle tilsi at egen back-, spiss- eller midtbanetrener skulle være en dårlig plan. Allikevel gikk noe galt ett sted og trenerteamet gikk ut døra på Valle i sirlig rekkefølge. Med unntak av Gjerdmund og Loberto.

2008
Alle kunne se at noe ikke fungerte på Valle. Trenerne virka dårlig, spillerne fungerte ikke skikkelig og ikke minst slo ingen av de etablerte profilene til som forventet. Det solide rammeverket som var satt opp rundt Vålerenga stod rett og slett og gynget på fundamentet sitt. Murringen over manglende resultater var allerede godt i gang i 2008 hvor Vålerenga kun fikk 8 seire og 10. plass i Tippeligaen. Plaster på såret, og det som gjorde at de fleste hadde tro på fremtiden, var cupfinalen mot seriemester Stabæk. 9. november har Vålerenga lekestue med Bæringene på Ullevål hvor særlig Moa huskes for de fleste. Morsom fotball og 4-1 på resultattavla stilnet kritikken til massene, men en del mente klubben burde bruke vinteren på å finne en ny sjef.

2009
Enten en var tilhenger eller motstander av Martin som sjef håpet alle at klubben skulle ta med seg den gode følelsen fra cupfinalen inn i 2009-sesongen. Derfor fikk de fleste vondt i magan da man starter med å tape 3-0 mot Rosenborg, kun holder Ålesund til uavgjort og igjen taper mot Tromsø (2-4) i årets tre første kamper. Dette lukta rett og slett ikke av gull. Når august kommer er 20 runder spilt og av disse har Vålerenga kun vunnet 7 kamper. Endringer kreves og Martin overrasker mange ved å legge opp som spiller for å konsentrere seg om managerjobben fullt ut. Det gir ikke full telling, men hjelper på litt. Dette året ender Vålerenga på sjuende plass, et godt stykke unna det de fleste forventer. Igjen er det cupen som er redningsplanken hvor Vålerenga møter Molde til semifinale. Vålerenga eier egentlig kampen, men får på tullete vis en mann utvist og taper i ekstraomgangene. Så nært, allikevel så fjernt.

2010
I 2010 begynner det virkelig å rakne for de fleste. I cupen får Vålerenga bare spille mot Oppsal og Tønsberg før sistnevnte sørger for at Vålerenga slipper å tenke mer på cup denne sesongen. I serien går det noe greiere, 28 poeng har laget etter halvspilt serie. Allikevel føles det som om noe ikke stemmer. Spillerne surrer i stor grad rundt og flyten mangler, dessuten er det vondt å riste av seg tapet for Tønsberg. Spillet setter seg utover året og poengfangsten er jevn og trutt. Lillestrøm slås med sifrene 1-4 på Åråsen, mens Start, Strømsgodset og Tromsø blir feid av banen med gode tall i målprotokollen. Til sist ender Vålerenga og Martin med 61 poeng og et sølv som i liten grad markeres. Skillelinjene mellom de som ønsker Martin videre og de som av forskjellige grunner ønsker ham til et møbelsnekkeri i Banlgadesh, begynner å bli dype. Særlig andre halvdel av sesongen viser at Martin og hans spillere har noe å fare med. De kan når de vil og kun et usedvanlig dyktig Roseborg hindret et gull dette året. Martin blir også nominert til Kniksen-prisen. Den trivelige høsten gjør allikevel at det ikke rakner fullstendig og Martin får ny kontrakt, ny tillit og ny mulighet til å bygge videre på en hyggelig sesongavslutning.

2011
Igjen makter ikke Vålerenga å bringe den gode følelsen  med inn i ny sesong. I 2011 ryker Vålerenga ut mot Kjelsås i andre runde av cupen. I serien vinner Martin og hans menn de to første kampene mot Viking og Ålesund. Så er det stopp. De sju påfølgende kampene klarer ikke laget å vinne noen. Lyspunktet er uavgjort mot Lillestrøm, men når tapene kommer mot klubber som Stabæk og Fredrikstad, surner fryktelig mange. Vålerenga ender på sjuende plass. Riktignok med 47 poeng mens Rosenborg på tredje har 49. Med andre ord er det ikke lange veien opp til medalje, men for mange føles det ikke bra.

2012
Det er potensiale i Martin og det er potensiale i laget han leder. Det har alle sett. Derfor krummer de fleste nakken da 2012 sesongen sparkes i gang. Det  blir litt liv og glade ansikter da Lyn grøftes på Bislett i lagets første kamp i cupen. I hverdagen derimot går det tråere. Når Vålerenga møter Sogndal hjemme 20. april blir det helt mørkt. Laget har vist i foregående kamper at fotball ikke akkurat er den morsomste jobben de veit om, men mot Sogndal virker det som om de helst ville tømt septiktanker med sugerør. Liten vilje perger spillet og Martin sitter på benken under et pledd. Selv de som har holdt knallhardt på at kontinuitet lønner seg over tid, kjenner på en frustrasjon over giddalausheten som preger organisasjonen og laget. En snøfylt maidag i Tromsø blir det igjen tap. Igjen etter tafatt opptreden. Vålerenga har brukt denne kampen som Sponsortur og det er ikke mange glade ansikter å spore blandt klubbens velgjørere i hotellets lobby når kampen er over.

Onsdag 27. juni svirrer ryktene og det koker i Akersgata. Noe er i ferd med å skje på Valle og det er nærmest valfarting til treningsfeltet. Haiene lukter blod. Denne formiddagen er Martin i møte med Sportslig utvalg og Vålerengas styreleder. Overraskende nok kommer møtedeltakerne ut med meldingen om at Martin har full tillitt, spillerne må gå i seg sjøl. Spillerne bærer ansvaret for at de ikke gidder å gjøre jobben de er ansatt til å gjøre. I Norge er avgjørelsen smått historisk. Støtten inneholder ingen forbehold, kun ansvarliggjøring av en smått lat spillergruppe. Avgjørelsen gir umiddelbare resultater og den forløsende seieren kommer allerede i neste kamp mot Sandnes/Ulf.

Så glipper det igjen. Resultatene er ikke katastrofe, men det er spillerne. De mestrer ikke. De løper ikke. De makter ikke. Det er vondt å se på. Så tar det endelig slutt. 15. oktober er det ny pressekonferanse. Nyheten er ute lenge før medienorge samles på Valle, Martin Andresen trekker seg. Den uttalte målsettingen var gull. Det skal ha blitt lovet før sesongen på Aker Brygge, men laget lukter ikke av gull på noen måte. Klubben og Martin er enige om at sistnevnte er trener ut sesongen så finner de på noe annet. Hver for seg. Mest av alt ser Martin letta ut, Åge Petter Christensen ser som vanlig ikke ut på noe vis.

Nå er siste seriekamp blåst av. Det endte med et nytt tap for Martin Andresen som ellers kan se tilbake på en tid i Vålerenga hvor Lyn ble slått, Vålerenga er ubeseiret på Åråsen og seriesølv og Haralds pokal. Ikke minst er det under Martin Andresen bygget opp et solid fundament gjennom talentutvikling og fotballakademi. Denne grunnmuren har det aldri vært noe galt med disse årene, det er bygningen som ble plassert oppå som ikke fungerte som forutsatt.

Derfor kjeppjages ikke Martin ut av klubben. Derfor takker VPN ham for jobben og ønsker ham god tur videre. Far vel.

Hvilke øyeblikk vil du huske best fra disse 5 årene med Martin Andresen? Bruk kommentarfeltet under.