Aldri no’ godt fra bergensere

Vi gleder oss til utenlandstokt i helga. Ikke på grunn av det som er der ute, men for det vi tar med tilbake. Stygg sak, men skalp er skalp, selv med bergenserflass. VPN ser nærmere på Bergen og innhold.

Bygda mellom sju skygge- og tåkefjell. Kaldkvelt under et giftlokk av avgasser om vinteren, truet av en nødvendig syndflod nedbørsrekorder resten av året. Det er dit vi skal. Til historiens evige branntomt som har gitt navn til bygdas miserable stolthet og skakkjørte fotballag. Huttulatu – vi skal til Mordor.

Det er ikke det at vi gruer oss, men det er så forferdelig kjipt at fotballfesten skal starte et sted der jenter er hankjønn og resten en flokk brautende og selvgode tjuagutter. Har du møtt mange bergensere med ironisk distanse eller endog avstand til sin bergenske selvgodhet? Har du møtt noen i det hele tatt? Da har du iallfall ikke møtt Steinfeldt-ene, TV2-Davy, Hermann Friele, Vibeke Løkkeberg, Trond Blindheim og ikke minst Nina Karin Monsen.

Selvgodhet ledsages gjerne av høyrevendt egoisme og ikke minst mindre-verdighetskomplekser. De nøyer seg for eksempel ikke med byens lille liste berømtheter som Arne Bendiksen, Varg Veum (riktignok spilt av en oslomann for å virke troverdig) og brannsjef Varg Vikernes; genserne lurer seg inn på Wikipedia og etablerer Max Manus som berømt bergensk bysbarn. Ålreit, da, Max var max uheldig med fødestedet sitt. Men som barn av en utenlands-farende far og dansk mor, vokste han opp i Oslo der han gikk på Ljan skole. Bergenser? Ikke han, men den selvgode artikkelforfatteren på Wikipedia må ha vært det og er det sikkert fremdeles.

Når vi er inne på den sjeldne kombien berømt bergenser, kommer vi ikke utenom Kurt. Den lille hobbitten i Saurons rike som ga rørleggersprekken et nytt ansikt da han dytta den opp mellom fortenna.

Det er mange små steder i Norge som ønsker å være større enn de er. Men måten genserne prøver å stappe by-elementer inn i sitt lille reir, overgår det meste. For eksempel bybanen. Det finnes modelljernbaner som er større enn det skinneprosjektet de har klint ut i veien mellom de sju fjell. Bybanen er en sketsj. De skal lissom bare måtte ha noe bygda ikke har bruk for, bare for at de skal ligne mer på den byen de ønsker å kunne si de er.

Et stinkende lite fisketorg på størrelse med en T-bane-plattform. En halvt nedbrent verdensarv av en brygge vekselsvis truet av rotter og Atlanterhavet. En kabel- og en gondolbane retning himmelen som alltid ender med å sende turistene tilbake til helvete. Det og trafikkork er det de har, og dette er egentlig vel og bra, hadde det ikke vært for alle bergenserne mellom severdighetene.

Det er lyden som er det verste.

Bergensere som prøver å unnslippe sitt skarrende strupehode skifter ut stemmebånda sine med falske bånd, som regel fra gamle lydkassetter, og ender opp med klipp med Nystemten og Ove Thue. Av-knapp finnes tydeligvis ikke.

Og enda verre, buekorpsene. Et vanvittig tydelig eksempel på at barn vokser opp i et miljø der de hjernevaskes på paramilitært vis til den bergenske selvgodhet. At slikt skal være greit i et vestlig demokrati anno 2013 er rett og slett koko.

Hva får man når man kobler selvgodhet, manglende selvinnsikt og buekorps?
Nord-Korea med mat.

Men det er en ting som er fint med bergensere. De er så fornøyd med seg selv at de ikke vil flytte til Oslo slik alle andre bønder vil. Det betyr at vi slipper dem her. Og det er vi evig takknemlige for.