Hundre år med Vålerenga. Hundre år med stolthet på Oslo Øst.
Allerede i 1898 var planene om å lage en fotballklubb tilstede på Vålerenga, eller Vålerengen som det het den gang. Etter en del frem og tilbake endte man opp med Vaalerengens Fodboldklubb i 1912, 29. juli 1913 holdt man stiftelsesmøte for Vaalerengens Idrætsforening. Det ble man riktignok ikke hetende før året etter – for Idrætsforeningen Spring var det som gjaldt. Etterhvert kom de mindre klubbene i området med i VIF.
I 1927 vant man noe skikkelig for første gang, og ble Oslo-mester i fotball. Dette gjentok man med rent hat-trick i 1932, 1933 og 1934. Deretter var det 26 års tørke, før man igjen vant noe av betydning. Likevel var det ikke helt «standstill» og man ble jevnt og trutt en større og viktigere klubb. Forskjellige idretter kom å gikk.
I 1947 stilte man juniorlag i ishockey for første gang. Dette bygget seg sakte og sikkert opp å ble til Norgesmestere i 1960. Siden den gang har man tatt 26 «bøtter», og mer eller mindre vært fullstendig overlegne. På damesiden har man også herja, men også i den mer eller mindre utdødde rink-bandyen var VIF en totalitær stormakt.
Fotballen vant eliteserien i 1965. Det legendariske laget fikk tilnavnet Bohemene, og herja med alt og alle. Mange såvel som på gresset som på isen. Mer glitter ble det ikke før på åttitallet. Da man igjen var susende overlegne i en periode – og vant serien jevnt og trutt.
Men etter en god fest, så kommer det som regel en dårlig dag.
På slutten av åttitallet begynte derimot kakesalget å dabbe av. Det gikk ikke så helt greit med wienerpølser, brus og vafler heller. Pengebruken i Vålerenga stod ikke helt i stil med evnen til å få penger inn. Etter en serie med økonomisk kriser ble løsningen til slutt den største endringa i klubbens historie i 1989.
Klubben ble oppdelt, og de forskjellige idrettene fikk sine respektive klubber og selvstendige økonomier. Men, Vålerengens Idrettsforening består fortsatt som en paraplyorganisasjon i dag for en drøss idretter.
Det mørke nittitallet
Nittitallet var en ganske lurvete opplevelse for VIF-supporteren. Mens Vålerenga innledet nittitallet som kongene av norsk ishockey, stod det rett å slett om livet for fotballen. I 1992 var man nær nedrykk til nivå tre – men berget seg med nød og neppe borte mot EIK Tønsberg. Litt orden fikk man etterhvert i wienerpølsene og i 1997 vant man cupen for tredje gang og regelrett herja i førstedivisjon. Dette medførte en tur til Europa hvor man tok seg til kvartfinalen i den daværende Cupvinnercupen.
Den siste storhetstiden
Ble innledet med nedrykk i år 2000. En klubb totalt i utakt med alt, fikk Kjetil Rekdal orden på. Sesongen i 1. divisjon vant man relativt enkelt før man fulgte opp med NM-gull i 2002. I 2003 var det igjen litt rusk, og man endte opp med å spille kvalikk mot Sandefjord. Takket være noen mildt sagt fordelaktige dommeravgjørelser gikk det veien og man holdt seg. Så – ble det fest, en fest som varte i tre år til ende.
For første gang på 13 år ble Rosenborg virkelig utfordret til døra om seriemesterskapet i 2004. Desverre bomma Morten Berre alene med keeper, samtidig som svina fra Lyn la seg på ryggen i Trondheim. Så trønderne vant. Men, dette er kanskje den største dagen i manges supporterliv. Foran et smekk fullt og dansende Ullevaal glapp seriegullet på antall scorede mål. Men året etter, i 2005, var det vi som vant. En begredelig sesongavslutning holdt akkurat til gull, da Start som vår største konkurrent rota enda litt til. I 2006 ga Kjetil Rekdal seg, og Petter Myhre tok over. Arven etter Rekdal holdt likevel til bronse.
Utover i 2007-sesongen viste det seg at det ikke funka helt for Petter Myhre heller. Da ble det Aabrekk. Så Andresen – før Rekdal før denne sesongen tok over restene av et fotballag med håp om å holde dem fra å rykke ned. Det fikser han nok også.
Hundre år med historie kort oppsummert. Likevel er det alltid noe glemt, eller noe man må prioritere vekk som det heter i redaksjonelle tekster. Likevel er det morsomt å se tilbake på hva som har skjedd med Norge, og verden i løpet av de hundre årene Vålerenga har eksistert.
Dagen før Vålerenga var fylt et år – så brøt det ut krig. Skikkelig storkrig, men her i Norge var vi ikke med. Faktisk var første verdenskrig svært så lukrativ for sjeleløse vestlandsbønder og Ulricher på Oslo vest. Sammenslåinga av VIF og Olymp var likevel noe som ga gjenlyd i Europa og krigen endte faktisk som følge av dette i 1918.
Så var det nye kriger og kriser. Blant annet hadde det store landet USA forsøkt seg på det Vålerenga dreiv med på åttitallet. Bruke penger som ikke man hadde. Det funka ikke så veldig godt. Utover tredvetallet fikk man etterhvert hjula igang igjen, før en smurfedverg fra Østerrike bestemte seg for å kuppe showet. Jævel-Hitler lurte et helt land til å tro at jødene var skyld i deres selvpåførte problemer. Dette ble det selvsagt krig av, men ikke før de hadde okkupert stort sett hele Europa.
Under okkupasjonen spilte forøvrig Vålerenga en illegal treningskamp for 10 000 tilskuere på Jordal – trass i idrettsstreiken som okkupasjonen medførte. Nazistene som forsøkte å stoppe opptrinnet ga til slutt opp.
På femti og sekstitallet var det glade dager, baby boom, kald krig og etterhvert litt hippier. Norge fant olje og ble plutselig styrtrike. Oljehovedstaden ble takket være høyere makter ikke lagt i Bergen. Så det en gang så sympatiske folket fra Stavanger har utvikla seg til å bli nesten like klysete som sine naboer litt lenger nord. Mye har skjedd på hundre år. Jævlig mye. Men det viktigste for dagboka er at Vålerenga har 30 NM-gull i fotball og ishockey for senior, og hele 33 seriemesterskap i de samme idrettene. På damesiden er man så overlegne at de andre egentlig ikke hadde trengt å være med.
Til nå har vi ikke nevnt noen enkeltspillere og prestasjoner. Men det er noen få som skal nevnes likevel.
Henry «Tippen» Johansen er Vålerengas desidert største legende igjennom alle tider. Han var også med på bronselaget som tok OL-bronse i 1936. Fra og med 1998 har ishockey i OL vært preget av NHL-proffer. Likevel klarte både Lars Erik Lund og Lars Erik Spets fra Vålerenga å være med til Vancouver i 2010. Og i 2013 spilte Solveig Gulbrandsen fra Vålerenga EM-finale for kvinner i Sverige. Hun bomma også på straffe – men det synes vi er helt greit siden hun andre gjorde det også.
Avslutningsvis vil Dagboka på vegne av hele VPN takke Vålerenga for alle de opplevelser vi har hatt med deg i vår levetid, og alle de vi kommer til å få. Gratulerer med dagen til alle Vålerengas spillere, trenere, ledere, frivillige og supportere. Dette er vår dag.
* * *
Kampen i dag
Igjennom dagen er det et omfattende program for å markere Vålerenga. Programmet finner du på Vålerenga Fotballs sider. Det hele kuliminerer i fotballfest på Ullevaal. Norway Cup er invitert, og det samme forstår dagboka at alle VIFs spillere også er. Dermed vil det forhåpentligvis være langt flere enn vi har blitt vant til i dag.
Sparta, Sarpsborg, 08, eller hva i alle dager den klubben heter nå – kommer til Ullevaal for å bli kjørt over av Vålerenga. Vi møtte dem også for 50 år siden. Det gikk ganske bra for Vålerengas del. Mer om dette kan du lese her: VIF kunne vunnet med 10 mål.
Vålerenga i dag
- a) Møt opp på Ullevaal i dag. Kjøp billett og bli med på festen.
- b) Møt opp tidligere enn du pleier. I dag er ikke dagen for å bli sittende i bussen for lenge. Kom inn på stadion senest 30 minutter før kampstart. Tifogruppa ryktes og ha store planer til denne kampen.
- Bursdagsfest på dertil egnet vannhull etter kampen. Spesielt anbefalt er Bohemen, verdens feteste sportspub.