Rolf har tatt turen fra teoretisk læring på juridisk fakultet til læring i praksis hos Asker og Bærum tingrett. Fra tilhørerplass har han skrevet ned hvordan han oppfatter det som foregår i retten og deler med oss alle.
Gunnarson-saken
Det er mediesirkus i Asker og Bærum Tingrett. Hittil har saken vært preget av at de involverte kun tar poeng på egen serve. De tiltalte har kommet godt fra sine frie forklaringer, men i større grad slitt når aktor har kunnet eksaminere dem. Det inntrykket av fotballens verden som skapes i retten er alt annet enn positivt. Det fremstår som om klubbene har en høyst uformell kommunikasjonsprosess, både innad i egen klubb og i kontakt med andre klubber. Milliontransaksjoner og kontrakter gjøres av personer med lite, eller ingen, formell bakgrunn for å foreta slike transaksjoner. Heldigvis er det ikke straffbart å være uprofesjonelle, bare Tippeligaen ville da trolig skapt soningskøer av den annen verden.
Påtalemyndighetens sak
Påtalemyndighetens sterkeste kort virker å være den uformelle kontakten mellom de tiltalte i form av mailer og SMS-er. I tillegg handler det i stor grad om å bevise at verdien for Gunnarson er satt for lavt ut fra de forskjellige verdiene som fremkommer i bud på forskjellige tidspunkt og forskjellige arenaer.
Videre er selve ordlyden i kontrakten om opsjonen på Herman Stengel sentral. Hvilke rettigheter fikk Vålerenga egentlig gjennom opsjonsavtalen. Hva ligger i å «tre inn» i ett bud, i forhold til når og på hvilke betingelser Påtalemyndigheten synes å legge til grunn at Vålerenga kan «tre inn» i budet som er fremsatt, altså at Vålerengas eneste gevinst er at Vålerenga kan kjøpe Stengel for det samme som pålydende i budet fremsatt av en annen klubb, forutsatt at Stengel vil til Vålerenga. Alternativt at Vålerenga benytter seg av retten til å kjøpe Stengel til den forhåndsavtalte prisen mellom partene, dersom det ikke er fremsatt andre bud fra andre klubber. Er dette den forståelsen som legges til grunn for opsjonsavtalen av retten, fremstår ikke avtalen om Stengel som økonomisk god og neppe verdt 4 millioner.
De tiltaltes sak
Det er forskjell på rollene til de forskjellige tiltalte, etter når og på hvilke måter de har vært involvert. Allikevel er det tilsynelatende så nær sammenheng at en eventuell domfellese bevismessig vil være svært likt.
Slik jeg forstår saken er markedsverdien på Gunnarson og for så vidt også verdien på Stengel, det sterkeste kortet til de tiltalte. Sentralt her er også for de tiltalte forståelsen av innholdet i opsjonsavtalen. De tiltalte har så langt forklart at Vålerenga hadde rett til å tre inn i de forhåndsavtalte prisene for Stengel uavhengig av størrelsen på et bud. Det betyr at det Vålerenga betaler for er retten til å tre inn i budene som kom på Stengel og fortjenesten ville være forskjellen i prisen som var forhåndsavtalt mellom Stabæk og Vålerenga og det budet som kom fra en ekstern klubb. Med en slik forståelse er det lettere å se verdien på avtalen ut fra et økonomisk perspektiv, altså at avtalen handlet om mer enn gleden av å kunne kjøpe Herman Stengel for å bruke han som spiller. Med denne forståelsen er de fire millionene først og fremst en investering knyttet til Stengels fremtidige markedsverdi.
Verdien på Gunnarson
Veigar Pall Gunnarson kom til Stabæk seinsommeren 2010, altså ett år før han ble solgt til Vålerenga. Da var markedsverdien kr. 1.200.000,-. Stabæk kjøpte Veigar og prisen var 600.000,- og Nancy skulle i tillegg ha 50 % av en eventuell fremtidig overgangssum. Markedsprisen sommeren 2010 var altså 600.000,- for en halv Gunnarson. Året etter kjøper Vålerenga den da 31 år gamle islendingen for 1 million. Altså 200.000,- mindre enn det som sommeren før var markedsverdien, det mener politiet er et så lavt beløp at det er et bedrageri av Nancy.
Hva så med budet til Rosenborg sommeren 2011
Rosenborgs bud på Gunnarson på 2.5 millioner sommeren 2011 blir brukt av politiet for å bevise at markedsverdien var feil, og at dette synliggjøres da RBK senere ønsker å fremsette et bud på Gunnarson på 1 millioner og samtidig byr over fire millioner for Johan Andersson som var på utgående kontrakt. Forklaringen på dette, som tilsynelatende ser veldig komplisert og forbrytersk ut, kan være veldig enkel:
For RBK var Gunnarson mer verdt i dagene før fristen for å melde på spillere til Mesterliga-kvalifiseringen, enn senere på høsten da de var slått ut av Europa. Hadde Gunnarson bidratt til å sende RBK til Mesterligaen, eller i dårligste fall til Europaligaen ville Gunnarson ha betalt sin egen overgang i løpet av noen uker i juli og august. Rosenborg ville i tilfelle fått en stor avkastning på en relativt beskjeden investering. Når han senere blir forsøkt hentet etter at europaeventyret til RBK er over, er Rosenborg på mange måter i samme bås som Vålerenga. Tilbudet på Gunnarson er nå trolig fremkommet ut fra hva han er verdt i forhold til Tippeligaen og ikke som en investering for å komme videre i Europa, der de virkelig store pengene ligger. Men det er verdt å merke seg at selv i en situasjon der RBK kan vinne mer enn 100 millioner på suksess i to, eller fire kamper og derigjennom avansement i Europa, er budet fra RBK fortsatt ikke høyere enn relativt beskjedne 2.5 millioner.
Gunnarson er altså «verdsatt» av markedet to ganger på to år før Vålerenga fikk tilslaget. Først av Nancy og Stabæk til 1.2 millioner, så av RBK, i en helt spesiell situasjon, til 2.5 millioner.
Stabæk kom etter dette i en situasjon der de måtte selge mange spillere for i det hele tatt og overleve. Det har aldri vært prisdrivende på noen økonomisk arena.
Vålerenga friga året etter Gunnarson til Stabæk, markedsverdien ble da satt til kr. 0,-. Skal Håkonsen og Stabæklederne dømmes forutsetter det altså at tingretten tror politiet på at Gunnarson i 2010 var verdt 1.2 millioner, sommeren 2011 2.5 millioner, høsten 2011 5 millioner og sommeren 2012 0,-.
Som leser stusser du sikkert også over disse forskjellige beløpene, men hele poenget med prissettingen på en spiller som Gunnarson er at det er et videresalgspotensiale som er svært lavt, eller ikke-eksisterende. Prisen på Gunnarson må derfor sees i sammenheng med driftskostnadene, altså hvor mye spilleren koster i lønn og andre ytelser. For Vålerenga var prisen på Gunnarson 1 million i overgangssum og 3 millioner i lønnsytelser i året. For Stabæk var inntekten ved salget 1 million pluss en besparelse på 2.5 millioner, mye penger for en klubb som på tidspunktet ikke hadde midler.
Hvordan verdsettes spillere i fotballøkonomi?
Fotballøkonomi skiller seg fra all annen økonomi da øknomi og prissetting gjerne gjøres i en kombinasjon av objektive og subjektive kriterier. I fotballens verden legges i grunn kun subjektive kriterier til grunn når egen klubb skal legge en pris på spiller til grunn når de for eksempel vil ha lån på bunden kapital. For letthetsskyld tar de som oftest spillerens årslønn, multipliserer med gjenstående kontraktstid før de legger på litt for venner og kjente. Dermed har de en verdi de oppsøker banken med for å få lån.
På den annen side har du en markedsstyrt verdi, reell om du vil, som gjerne har islett av objektivitet i tilegg til det subjektive. Når Gunnarson ble kjøpt av Vålerenga representerer ikke 1 million den verdien Gunnarson teoretisk hadde før forhandlingene tok til. Verdien reflekterer blant annet at Stabæk var i likviditetskrise og trengte penger umiddelbart. Dette er som om en selv er rakafant og ligger måneder, muligens år, etter med regninger. Om det da dukker opp en kar på døra med en bunt penger og tilbyr dem i bytte med leiligheten er det ikke sikkert det spiller noen stor rolle om kåken var verdt det dobbelte. Man selger, kommer seg ut av problemene og har for håpentligvis en slant til overs.
Fremtidige oppdateringer
Saken ruller videre og jeg har satt av de neste ukene, muligens tar jeg en tur ut til rettsaken til uken også. Nye oppdateringer vil uansett komme i det som er Vålerengas og Stabæks viktigste kamp, kampen om et godt omdømme! »
MEGET bra orientering! Fortsett med dette!