Pampeveldet NFF

Svimlende lønninger og sugerør i norsk fotballs dugnadskasse, banketter, råflotte og unødvendige  utenlandsreiser. Hva snakker vi om? NFF selvfølgelig.

Visste du at markedsavdelingen til NFF består av 6 ansatte og at alle har tittelen sjef eller direktør? At Kjetil Siem har en lønn på nærmere 3 millioner i året. Siem og presidenten har med seg 29 andre sjefer og direktører i en organisasjon som kun teller 83 personer pluss president Hallén selv. Hver tredje ansatt i NFF sentralt er altså leder, det er ikke rart at de er dyre i drift. Det er på tide at man ser nærmere på de som i festtaler hyller dugnadsånd og breddefotball, men som i hverdagen har høy sigarføring og skummer fløten av grasrota i norsk idrett. Vi trodde pampevelde var et moteuttrykk – i NFF er det en høyst presis virkelighetsbeskrivelse.

Verdiene i norsk fotball
La det være helt klart – verdiene i norsk fotball skapes ikke av NFF, NFF forvalter bare de verdiene som skapes hver dag rundt om kring i ca 2000 fotballklubber. Pengene går inn til NFF som bruker pengene på egen organisasjon, landslag og tilbake til klubbene og kretsene. Landslaget forvaltes også under NFF og verdiene som landslaget skaper går inn til NFF igjen. Dette er veldig kort organisasjonsstrukturen. Disse nesten 2000 medlemsklubbene i NFF er hovedsakelig bygget og drevet på dugnadsmidler. Det er mindretallet av klubber som har en profesjonell organisasjon. Halvparten av NFFs økonomi springer direkte ut fra breddeidretten, jf. NFFs årsrapport for 2012.

Hvermannsen kjører barn på trening og kamper, steiker vafler og trasker fra dør til dør og selger lodd, virkeligheten for pampene i NFF er imidlertid en helt annen. Bare lønna til Kjetil Siem alene er større enn budsjettet til mange store og mellomstore klubber i breddefotballen. Det er grotesk å se på. Det hadde vært fantastisk om det var slik at NFF brukte lønnsbudsjettet sitt på å hente det ypperste fra næringslivet, men slik er det naturligvis ikke. Her er det derimot tidligere fotballedere, trenere og spillere som har blitt funnet verdig å sette sugerøret inn i norsk fotballs dugnadskasse som har fått plass. Du ser hele pampeveldet komme trekkende på fotballandskamper i utlandet, stort sett bare diskret i bakgrunnen i mørk dobbeltspent dress når landslagsgutta intervjues. Ellers fremstår turene som ren pampepleie og frynsegoder for venner og felles bekjente i den store fotballfamilien når man først har fått en fot på innsiden. Ingen kamp er for liten, ingen reise er for lang til at man får trykka inn pampene å arrangert noen timer seminar for å komme på kamp og bankett i det store utland.

Utviklingen under Hallén
Under Hallen har administrasjonen est ut. Per i dag teller administrasjonen i NFF 86 personer, mens den under Kåfjord i 2009 utgjorde 50 mann. Mens generalsekretærene under Kåfjord måtte dele på 1,4 millioner, har bare Siem alene i dag mer enn 2.8 millioner i lønn. Siem var godt likt i Vålerenga, han har vært med å lede VM i Sør-Afrika, men man må ikke glemme at han er utdannet i dukketeater, ja dukketeater. Hallén selv kommer fra Sogndal og var daglig leder der. En organisasjon som i forhold til NFF, blir som å sammenligne kebabsjappa på hjørnet med Statoil. Det er mange grunner til at Statoil ikke henter sin toppsjef fra kebabsjapper. NFF ser dessverre ikke de grunnene. I NFF handler det bare om hvem som klarer å kaste mest møkk under lobbingen før forbundstinget og hvem som kan renkespillet best på tinget. I den prosessen er Hallén uovertruffen, det er når vi måler resultatene i det han er ansatt til å skjøtte han svikter kapitalt.

Fotballen under Hallén
Mens Kåfjord hadde visjonære tanker og ville utvikle norsk fotball, har Hallén et driftsperspektiv. Du merker det på talene, du merker det på årsmeldingene, ja du merker det på hele NFF. Hallén har sittet ved roret i noen av de største skandalene vi har sett i norsk fotball de siste 30 årene. Generalsekretær Espelund ble frosset ut av NFF, flere styremedlemmer har trukket seg med mye den samme begrunnelsen, publikum rømmer fra fotballbanene, medieavtalen ble forhandlet frem uten å ha vært tilbydd i markedet, norsk klubbfotball presterer pinible resultater i Europa og det som skal være flaggskipet til norsk fotball, landslaget raser på FIFA-rankingen. Det er vanskelig å finne suksessaker Halléns stempel, alt han tar i blir enten en fiasko eller veldig dyrt. At han klarer å gi en uverdig avskjed til selve grunnleggeren av norsk fotballs suksess de siste 20 årene føyer seg pent inn i rekken.

Det er fotballens egen skyld
Vi får de lederne vi fortjener. Når vi henter en mann som Hallén fra små jobber og enda mindre organisasjoner og gir han nøkkelen til hvelvet til norsk fotball har vi bare oss selv å takke. Hallèn verken kan, eller forstår bedre, det er forbundstinget som må ta skylda for det som må være en av tidenes dårligste ansettelser. Vi pøser ut av fotballfellesskapets midler på en organisasjon bestående av sjefer og direktører, avstanden mellom pampene i forbundet og lederne i breddefotballen har blitt grell. Heldigvis er det valg til våren og nå må faktisk Hallén bort, han har ødelagt nok for fotballen og den generelle fotballinteressen!

Kilder:  www.fotball.no

NFFs årsmeldinger for perioden 2009-2012