Denne klubben er verdt å redde

I flere år har Vålerenga vært en grå masse med gretne supportere, mugne spillere og humørløs administrasjon. Likegyldigheten har penetrert samtlige av våre kroppsåpninger, men alle som har fulgt Vålerenga i år veit det har snudd. Ikke minst fikk alle i Drammen se dette lørdag kveld.

Kom deg ned fra gjerdet, denne klubben er verdt å redde! 

Ghayas Zahid kom til Vålerenga da han var 14 år etter å ha levd sitt fotballiv på Klemetsrud. I går kveld scoret han sitt første Tippeligamål for Vålerenga. 19 åringen står i spissen for et Vålerengalag full av humør, vilje og glede. Med seg har han Herman Stengel, Niklas Gunnarsson, Nicolai Høgh, Ali Iqbal, Ruben Kristiansen, Ivan Näsberg, Mathias Blårud, Sivert Heltne Nilsen, Fitim Kastrati, Alexander Mathisen, Moussa Nije, Ghayas Zahid og ikke minst Vidar Örn Kjartansson.

Felles for disse er at de med hver fiber i kroppen, seier eller tap, viser at det kuleste de veit om i hele verden er å spille for Vålerenga. Ikke bare være spillere i Vålerenga men spille for Vålerenga. Og trene for Vålerenga. Det er en vesensforskjell på å være spiller for Vålerenga og å spille for Vålerenga. Det har vi sett mange ganger tidligere, spillere som digger å være i klubben men ikke synes det er så nøye hva de selv bidrar med.

At Vålerenga betyr mye for dagens spillerstall har vi sett jevnt og trutt gjennom sesongen så langt, ikke minst mot Odd borte (2-2), Rosenborg hjemme (2-2) og lørdagskvelden i Drammen mot de regjerende seriemesterne som ikke har tapt på Marienlyst siden Adam blei kasta ut av hagen. Å ligge under til pause, slik man gjorde mot Odd og Rosenborg, for så å komme tilbake og ta kontroll på kampen før man sikrer seg poeng krever mer enn ferdigheter. Det krever vilje. Det krever stolthet. Ikke minst krever det ære.

Når man starter litt rufsete på de regjerende seriemesteres eget kunstgress, for så å ta et så solid balletak på vertene at de bare har skittent spill og ufin fremtoning å svare med veit vi at Vålerenga ikke bare består av en gjeng middels gode spillere, det er et lag. Ikke bare et tilfeldig lag, det er Vålerenga.

Ikke la spillerne redde klubben alene

Stig Ove Sandnes har rett når han påpeker ovenfor Dagbladet at spillerne, gjennom resultatene vi har hatt så langt, holder klubben flytende. Med dårlige resultater ville det vært vanskelig, om ikke umulig, å vinne støtte hos supportere, fans, tilskuere og alle som måtte føle noe positivt for Vålerenga.

Allikevel er klubbens eksistens for viktig til at den kan overlates til en tilfeldig sammensatt spillergruppe. Det er viktig, for oss alle, at vi ikke slutter å engasjere oss og bidra selv om voldgiftsdommen er en tung bør å bære. Sommer, og den nevnte dommen, har senka innsamlingstoget, men langt fra stoppet det. Nå har tiden kommet for å flytte foten til høyre igjen, der gasspedalen sitter.

Prinsipper eller vikarierende unnskyldninger? 

Siste oppdatering på Det er vi som er Vål´enga viser en saldo på 2.414.442 norske kroner. Om man tar utgangspunkt at giverne i snitt har bidratt med 1000,- har 2415 mennesker bidratt med spenn. Oslos befolkning er i dag på 635.000 mennesker, noe som tilsier at alt ligger til rette for å få flere givere, de må bare komme seg ned fra gjerdet.

De siste ukene har noen mumla om at de vil gi, men ikke betingelsesløst. Folk de ikke liker må først ut av styrer og administrasjon, flere må komme på hjemmekamper, mindre makt til aksjonærer, mer makt til bredden, kostnader kuttes også videre.

Alt dette er sikkert hederlige motiver, men man må også se når tiden er inne for å målbære sine prinsipper og når man må se forbi enkeltpersoner, ta et steg tilbake og ta inn over seg det store bildet. Klubben.

Tippes klubben og den sendes på historiens kirkegård er det ikke mye igjen å være prinsippfast for. Riktignok har da alle man ikke syntes gjorde en god jobb gått, aksjonærer har mista sin innflytelse fullstendig og man er kvitt samtlige kostnader. Samtidig har man og mista det som binder oss sammen, det som gir oss grunn til å besøke de stussligste plassene i Norge og vi har mista æra. Men stoltheten har vi sikkert beholdt. Vi var prinsippfaste. Det er statusoppdateringa si på facebook det:

Vålerenga er degradert til 2. divisjon, men jeg ga i hvertfall ikke ei krone. Prinsippfast vøtt. <3

Vil du ikke gi er det en real sak, bare la være å gjøre det til en hederlig sak.

Ta en Lyn

Noen synes rett og slett Vålerenga skal ta en Lyn og forsvinne ned i breddeserienes ytterste mørke. Da får man rydda opp, sier folk. Da starter vi med blanke ark, sier folk.

Seriøst?

Veien for Lyn opp til 2. divisjon var sikkert morsom den. De vant stort sett det de kunne ville (foruten cup-kamp mot Vålerenga), men så sa det stopp. I dag ligger Lyn på 9. plass i avdeling 3, kun 2 poeng fra nedrykk. Veien fra 2. divisjon til Tippeligaen er nemlig usannsynlig lang. Og tung. Greier man å karre seg fra 2. divisjon til Adeccoligaen er det fortsatt brutalt å komme seg enda et hakk opp.

Vil vi virkelig oss selv så vondt?

Gi av deg sjæl, ikke bare penger

Penger kommer ikke rekende på en fjøl. For å få sponsorer interesserte må de se at Vålerenga fremdeles vekker engasjement, at folk bryr seg og at bidrag til klubben gir sponsorer gode opplevelser tilbake. Det enkleste er selvsagt å møte opp på Ullevaal. Ved å fylle tribunene viser du at du bryr deg, at du er der og bidrar (neste sjanse kommer 29. juli mot Stabæk). Du kan og skrive leserinnlegg for VPN eller Klanen, dele Vålerengasaker i sosiale medier, delta på TIFO-gruppas dugnader og alt annet som skjer i og rundt Vålerenga.

Selvsagt kan du også sette over en slant til konto 1503.35.89554 eller sende SMS med kodeord ENGA til 2434 (100 kroner), stikke innom Sjappa hvor du kan donere via bankkort eller legge noen lapper i bøssene hos Bohemen, Vålerenga Vertshus eller Times.

Vi står sammen og kjemper og vinner til slutt