For det var så jævla enkelt!

Det var med standhaftig pessimisme VPN’s to utsendte troppet opp på landslagsarenaen denne kvelden. For etter et par latterlige smeller, hadde vi før kveldens oppgjør vunnet to strake seiere og luktet på et vaskeekte hattrick hva resultater angår. Kloke av skade vegrer man seg jo for alt som heter optimisme og forventninger, for det finnes sannelig ikke ord for hvor skuffet man tidvis blir som Enga-supporter. Skulle vi nok en gang ryke på en smell i dét vi var i ferd med å komme i flyten?

VIF – LSK 2-0 (0-0)

Ullevål Stadion, mandag 27. juli 2015

Tilskuertall: 15.661

Kampstart 19.00

Målscorere: Alexander Mathisen ’50 (straffe), Amundsen ’65 (selvmål)

Gule kort: Vålerenga ingen, bønda 3.

Nei. Not even close. Lillestrøm stilte med det som skulle vise seg å være et historisk dårlig fotballag for deres vedkommende, og med «stjernespillere» som Erling Knudtzon i spissen ble det fort tydelig at dette var en kamp fugla ikke nødvendigvis kom til å fly så jævlig fort i. Uten å kunne dokumentere verken det ene eller det andre, anslår VPN at vi hadde ballen i ca. 85% av kampen og at vi nærmest kunne hatt te-selskap i de bakre rekkene uten at LSK hadde klart å true oss noe særlig. Gutta spiller ikke nødvendigvis en kjempegod kamp, men med den motstanden vi fikk i dag var heller ikke behovet for toppnivå tilstede.

Etter en heller tam førsteomgang der LSK ikke engang prøvde å legge skjul på at uavgjort var alt de i det hele tatt turte å håpe på, åpnet det seg litt etter at forsvarskjempen Knudtzon bestemte seg for å løpe med Kristiansen bakfra i egen 16-meter. «Dritlurt». Straffe skal værra mål, og slik ble det. 1-0 VIF, signert Alex Mathisen. Etter dette åpnet kampen seg litt. Litt. Ikke veldig, da LSK som regel ikke evnet å komme seg over midtstreken med ballen i laget, og ble således pent geleidet ned på egen 16-meter av Engas pasningsøvelser på motstanders halvdel. Stengel og Grindheim må vel ha vært borti ballen nærmere 100 ganger hver i løpet av matchen.

2-0 målet kommer snaue 15 minutter senere etter at vi bryter LSK på vei fremover og overspiller venstresiden deres, der ballen til slutt havner hos Mathisen på kant som smeller den inn foran mål – selvmål! Amundsen hos fugla er uheldig i sitt forsøk på å avskjære ballen foran Omarsson som ganske sikkert ville scora om ballen hadde nådd ham. Resten av kampen var nærmere en restitusjonsøkt enn Tippeligakamp, og vi drar ut en komfortabel 2-0 seier. Good job, gutta!

Til ettertanke: vi er 6 poeng bak RBK, laget hele fotball-Norge allerede har erklært som seriemestere. Er vi bedre enn dem? Mest sannsynlig ikke. Betyr det at vi ikke kan ta gullet? Absolutt ikke. For det fascinerende og tidvis sjeleknusende irriterende er, at Tippeligaen vinnes sjelden av det laget med høyest toppnivå. Den vinnes av laget med høyest bunn-nivå. Andreomgangen mellom Sandefjord – RBK i går, ligaens beste og dårligste lag, viste at selv den desiderte tabelljumboen har et toppnivå som kan gi det beste laget i ligaen problemer. Vi har klart å befeste oss på 2. plass hittil uten egentlig å imponere så veldig mange. Om vi justerer oss et par knepp, spesielt i forsvar, så er ikke de 6 poengene en veldig stor luke. Alle kan snuble, og vi har slått RBK på Lerkendal før.

Så, til alle med hjerte i blått: tro ikke, håp ikke, men vit en ting – alt er mulig når sola skinner over Enga!