Stabæk – Fra hageidyll til kranglefantparadis for selvsentrerte boblefranser.

Det er klart for årets andre kamp mot oppkomlingene fra byggefeltet borte i Bærum. Denne gangen er faktisk byggefeltklubben i medias søkelys. Eller det er den egentlig ikke. Det er egentlig en som forbindes med klubben som er det. Men det er jo nesten det samme som om man selv er det dersom man bare er liten og ubetydelig nok – og det er Stabæk. Liten og ubetydelig altså.

Dette er den såkalte Stabæknyheten: Den skravlete Inger Britt Steen Jensen har over en lengre periode brukt facebookprofilen sin til å kritisere Trygve Hegnars uttalelser i Hegnars egne publikasjoner. Ryktene skal ha det til at hen har fått likes også. Blant annet refses Hegnar for å ha dårlig timing. Det i seg selv er jo mer en over gjennomsnittet underholdene når man vet at hen er ansiktet utad til en klubb som tidligere var en solid drevet klubb i 4. div og som nå nærmest er en bankerott idrettsforening som lever fra hånd til munn og overlever på å hente inn en haug med fremmedarbeidere fra lavkostland etter au pair-prinsippet. At Stabæk nå er en het luksusfelle-kandidat  og fotballens svar på Hellas kan de takke den glimrende timingen til klubbadministrasjonen for. De flyttet nemlig klubben ut til folketomme Fornebu og Telenor Arena for å starte opp Norges største helsestudio i påvente av at folk skulle flytte dit. Folk har så smått begynt å flytte dit ut nå, men da arenaen stod ferdig i 2009 var det stort sett bare Telenor, et par kyr og noen formasjonsklipte tjuabusker som holdt til der ute.

Det gikk jo som det måtte gå når det sitter en gjeng fjols som bare er opptatt av å massere hverandres egoer mens de lager store og hårete mål der det viktigste er delvis realisasjon av målet selv om målet ikke har livets rett. Nå ble det ikke noe av boblen Blue Dream Arena med plass til 25.000 mennesker og Bruce Springsteen som oppvarmingsband før kampa. Noe som kanskje er like greit. For hva i all verden skal Stabæk med en stadionkapasitet på over 20% av Bærums befolkning, inkludert au pair’ene og britiske steinleggere, polske vaskehjelper, øst-europeiske snekkere og alle de andre som jobber svart for de som har mer enn nok med seg sjæl, når de få i det der byggefeltet som liker fotball holder med Vålerenga? Nuvel…dette var en digresjon. Selv om man ikke klarte å realisere bobla Blue Dream Arena klarte fjolsa likevel å skrote sammen en gymsal som de aldri var i nærheten av å kunne drifte. Dette hadde de kanskje forstått dersom de ikke hadde sittet i en kjeller og snortet opp stadig større og mer utopiske mål. Inkluderer man i regnestykket at timing for byggeprosjektet startet samtidig med at norsk fotball befant seg på toppen av en inntektsboble, og at stadion ble innviet da norsk fotball befant seg i en økonomisk hengemyr og sammenholder dette med at Hegnar akkurat har solgt sin andel av Hurtigruta med over en halv milliard i fortjeneste ser de fleste den ufrivillige komikken i at Inger Britt skal belære Hegnar om nødvendigheten av økonomisk teft og god timing. Det blir litt som at jeg i ung alder skulle ha lært faren min å pule. Begge senarioene er like lættis.

Bæringer er jo på mange måter Norges boblefolk. Det er ikke det at de alle kjører rundt i gamle rustne tyske biler som ble applaudert frem av Adolf Hitler. Dog er vi sikre på at dersom de hadde de hatt større historiekunnskaper og dermed vært klar over Hitlers boblekampanje så hadde bobletettheten i Bærum vært enda større. Nuvel…dette var nok en digresjon. Poenget er at livene deres, stort sett, dreier seg om bobler. De satser hardt i finansmarkedet blant annet på aksjer der det er om å gjøre å finne bobler, kjøpe seg inn i bobler og selge seg ut før boblene sprekker. Pengene de tjener bruker de på sine personlige bobler. Vi snakker om hjemmet og livene deres. Det er viktig å ha en plettfri fasade, et tomt skall, en leken såpeboble man kan speile sin egen fortreffelighet i. Mens far er opptatt av jobb og bænging av sekretæren sin, og mor er opptatt med å herje med au pairen fra et lavkostland, går de understimlerte barna for lut og kaldt vann mens de forsøker å finne på ting selv. Boblebarna må jo prøve å hevde seg i nabolaget og hva er vel da bedre enn sent i tenårene begynne med leker som «pappa’n min er mye rikere enn pappa’n din for jeg kan helle all denne champagnen i vasken.», eller andre lignede leker som bare gir mening for de priviligerte, men akk så understimulerte arvingene. Man bare mer enn aner at de shitkidsa kommer til å finne trøst i alt mulig rart fra kokain, til å bli ydmyket av et ludder i Hamburg mens de tasser rundt på alle 4 iført hundemaske og halsbånd, sjøsetter en svær makrell rett i tykkbleia mens man leter etter smekken sin o.l..

På tross av disse påtatt vellykkede fasadene til alle disse som liker å la meningsløse uenigheter om plassering av pyntenips i hagen til hverandre eskalere til advokatmat i rettssalene er det ting som tyder på at det ikke alltid er så hyggelig å bo i et byggefelt der alle setter seg selv og sine behov først. Magne Hoseth valgte å forlate den nitriste plassen Molde, der han satt på benken, til fordel for Stabæk. Motivasjonen hans var utelukkende et ønske om å spille fotball. Men det ble med et halvt år. Selv spilletid var ikke nok til å holde på ham. Etter fjorårssesongen takket han nei til videre Stabækspill fordi han heller ville sitte på benken for et lag fra Stav-anger. Stav-anger er som vi alle vet Norges svar på Flint og Detroit der de satset alle korta på en næring som hadde gode dager da man kunne ta betalt over $100 for en bøtte med flytende råvare. Da verden ikke gadd den blodprisen lenger ramla korthuset sammen og Magne så seg rundt på Nadderud og tenkte; «selv den sosiale og økonomiske nøden jeg ser i Stav-anger er et bedre skue enn disse triste folka.» Så Stav-anger og benketilværelse ble det. 6 måneder senere var Magne igjen på flyttefot fordi det var kjedelig å ikke spille fotball. Han endte opp i Aalesund, men ville helst til Møndarn. Det betyr at den fotballkloke Magne Hoseth rater steder det er verdt å spille på følgende måte:

1: Møndarn
2: Aalesund
3: Stav-anger
4: Bærum

5: Molde

La oss for all del ikke glemme at da Magne ville hjem til Norge lå hele fotball-Norge i v-stil for hans føtter. Magne valgte selvfølgelig Vålerenga da han var god nok, så den førsteplassen er bare til låns Møndarn.

Selv om vi nå må på tur til Stabæk og Nadderud så behøver du ikke ta det så tungt. Det som fremstod som et 6 måneder langt mareritt for en merittert spiller som har smakt litt på livet og sett litt av verden, vil fremstå som et 2×45 med plyndring av hjemmelaget etterfulgt av en brautende retur til Oslo. Se på det som en reprise av vikingtiden der de også dro vestover for å robbe, rane og bringe tilbake de fineste kvigene. Og er du dyktig så klarer du å holde pusten under hele turen.

God tur, og ikke minst: Vel møtt tilbake i Tigerstaden.