Arven te’n Ivers og arven te’n Rinnan

Trondheim har ikke noe å være stolt av. Mye har vært sagt om Trondheim opp gjennom årene og det meste bør gå i glemmeboken, men noen ting kan gjentas; Trondheims mest kjente innbygger blir av Wikipedia beskrevet som liten av vekst, replikksikker, forfengelig og tiltalende. Det er ikke snakk om Mini, ettersom det står tiltalende, men Henry Rinnan.

Trøndere liker å se på Rosenborg som en raus og jovial klubb. Men over tid har klubben som var kjent for brakka, vafler og en slikkmunn som gikk rundt med brillene på halv tolv og uttalte ting som «we play with tre spissers and two stoppers and its hope in the hanging snore» mens han tok noen godklunker fra sin alltids tilstedeværende 1 ½ Pepsi Max til å bli en kynisk maktsyk og narsisistisk organisasjon som skryter av hvor godt de tar seg av sine egne og hvor stor familie de er. Likevel så ser man stadig små stikk av stormannsgalskap slik som da de sparket Ola By Rise og Per Joar Hansen – begge lojale travere for klubben og begge som hadde nådd målene klubben hadde satt seg. Per Joar fikk sparken for andre gang i 2014 da han hadde ledet klubben i ca et halvt år og klubben lå på medaljeplass. Det morsomme var at de hadde et styrevedtak på at de skulle klare medalje det året, men plutselig var ikke medalje bra nok lenger. Med Ola By Rise ved roret vant klubben seriemesterskapet og kvalifiserte seg til Champions League, men det var heller ikke bra nok. Nei, de skulle ha mer, kanskje en Premier Leaguetittel eller noe.

Dette er en mann med 457 kamper, 7 seriegull og 4 cupgull for klubben. Og han var mannen som stilte opp for dem da Åge Hareide dumpa dem til fordel for landslaget. Dette er noe av det det støggeste behandlinga av en klubblegende jeg har hørt om i norsk sammenheng. Og dette bare fordi de lissom skulle være det der jævla utilnærmelige lokomotivet «Hele Norges RBK». Vi veit jo åssen det der gikk. Det gikk rett i dass. Den oppblåste holdninga og urealistiske synet på klubbens viktighet og relevans gjennomsyrer hele den innavla RBK-familien.

Denne narsisistiske holdningen ser vi også i hvordan de tror at alle ligger langflate for dem. Motstandere, spillere, presse og meningmann. Det er uhørt at noen velger noe som helst foran RBK. Derfor så vi den lokale versjonen av Jabba The Hut sleike seg rundt munnen i forrige uke og forkynne at det er feil at unge spillere drar utenlands – fordi denne gangen var det et talent fra Frosta som RBK hadde sikla på. Erik Hoftun klarte jo å prate RBK inn Gunnarssonsagaen fordi han var butthurt over at spilleren ikke valgte RBK. Godt gjort å delvis være skyldig i den hekseprosessen som TV2 ledet an mot to av hans arbeidsgivers konkurrenter.

Når man sparker klubblegender som lojalt stiller opp for klubben selv om de innfrir styrets målsettinger og har en forhistorie for å suge livskraften ut av alle potensielle utfordrere på overgangsmarkedet så ser man at det er ikke vaffelpressa som styrer klubben. Selv klubbsanger er ikke hellige der oppe. De implementerer samarbeidspartnere i sanger om klubbens sjel og historie og mens de fleste andre klubber prøver å ta samfunnsansvar og rette opp i en ukultur knyttet til homofile utøvere så schmeller det fra Rosenborghold av gårde en cupfinalelåt der begrep som homo, soper og bøg ble brukt som nedsettende omtale av motstanderlagets spillere og apparatet rundt. Dette er jo komisk med tanke på at moten i alle år der oppe har vært å se ut som Freddie Mercury på overleppen. Godt mulig at trøndere generelt ikke er klar over at bart har vært en greie innenfor flere subkulturer blant homofile menn og at det i stedet er et hendig verktøy som kan hjelpe dem i hverdagen. Alle vet jo at trøndere er enkle mennesker og er man enkel nok så klarer man for eksempel ikke å gripe rundt bestikk. Det kan tenkes at en stiv bart kan fungere som gaffel for en stakker som prøver å fremprovosere et ekstra hjerteinfarkt ved å ha et kosthold som utelukkende består av biffsnadder og sodd. Er det rart folk ser ned på trønderen?

Skal si Trøndelag og Rosenborg har tapt seg siden deres største artist, Ståle Stiil, rappet «mobbing e no svineri». Apropos det; Ståle Stiil føler seg nesten mobbet over alle som skal synge pizzafyllreklamen til han fordi de tror det var han og ikke Eivind Eid som sang denne legenden av en sutt i norsk reklamebransje. At han skal føle seg mobbet over dette er merkelig all den tid den er langt bedre enn det han ellers leverte.

Det er ikke bare i nåtid at folk med rette har sett ned på trøndere, det har vært flere forsøk på i redusere antallet av dem. Det mest kjente og mest spektakulære forsøket på å regulere bestanden av trøndere skjedde i 1349 da sentrale myndigheter i Norge leiet inn et byllepestinfisert skip for å sende det og besetningen på tur til Trondheim på turistvisum. Dessverre så var og er Trondheim såpass langt unna at datidens maritime kart var lite presise og bygget på enkeltobservasjoner og vandrehistorier slik at båten endt opp i Bergen.

Norge trenger ikke Trøndelag og Rosenborg – det er trøndere som trenger Rosenborg. Trondheim har ikke noe å være stolt av. Det de derimot har er en kamp som kan gi oss tre poeng. La oss være effektive og feie over dem i 90 minutter før vi henter hjem tre nye enkle poeng. Hvor vanskelig kan det være egentlig? De taper jo selv mot Mjøndalen.