På Hamar kaller dem 500 år med landssvik for en god start

Judas Iskariot er en kjenning på Hamar. Der han lenge satt og delte ut sølvdaler, henger bare eimen av gammel skam igjen.

Betalingsvegring og gjeld har tradisjonelt stått sterkt på Hamar. 5. november 1523 startet folk på Hamar en annen tradisjon som de fremdeles med stolthet holder i hevd: Landsvik. På denne dagen sendte de et frieri til danskene. Snylterne fra Hamar hadde ikke betalt smørskatten sin, og de trygla danskekongens representant i Norge om å møte dem og gi dem beskyttelse slik at de fikk gjort opp for seg. Når bønda var livredde for å bli utsatt for trusler og vold fra osloborgere gikk de til danskene og en konge som resten av landet ønsket å frigjøre seg fra. Det er ikke rart at Hamarhatet står sterkt i Oslo. Det er heller ikke rart Hamar ble brent ned til jorden av svenskene under Den nordiske syvårskrigen fjorten år seinere.

Med tanke på den allerede lange historikken regionen hadde vedrørerende å velge feil side i konflikter må det ha vært et stort sjansespill å frakte kongen i sikkerhet gjennom regionen under andre verdenskrig. I retrospekt må det sies at det sannsynligvis ville vært tryggere å frakte kongen til England via Berlin. Folk på Hamar ble jo ikke skutt under krigen, men i åra etter.

Brumunddal med sørstatsflagg
Hamarfolk har alltid dissa Klanen for å ha medlemmer i Odalen. Selv kommer deres syngende supportere i stor grad fra Brumunddal. Faktisk var de en så markant del av av supporterne at alle busser til bortekamper startet i Brumunddal og gikk deretter til Hamar for etterpåfylling før de dro med seg gjødsellukta land og strand rundt, slik man kan se bortekampinfo fra Køllebladet, NR 1 fra 1998. I 1991 klarte brumunddølinger det kunststykket å kjempe side om side med FMI for å vise avstand til antirasister.  Med det mediebildet som var i Norge, med en markant og voldelig ytre høyre, på den tiden og hendelsene fra bøgda friskt i minne så var det spesielt at det var akkurat Horhamarsuportere fra Brumunddal som valgte å dra med seg sørstatsflagg på bortekamp. Hvem sa at det ikke er tradisjon å velge feil side? Aropos feil side; alle ved Mjøsas bredder har en formening om hva som er riktig gal bredd på Mjøsa, men det som er helt sikkert er at Mjøsas hvite svane har hjemmehavn i Hamar. Det hvite står med andre ord sterkt i denne grenda.

E-cup, London Knights og evig tapt ære
Der Vålerenga velger positive tiltak som strippestraffer for å avstraffe A-lagspillere som slumser på treninga, velger Storhamar å utøve fysisk og psykisk terror mot juniorspillere. De drar dem ut av senga, slår dem med hockeykøller og tvinger dem til å ligge halvnakne ute på isen.  Det å implementere for juniorspillere at de skal legge seg i Hamar OL-Amfi er  noe A-laget deres anser for å være en egen kunstform. Vi husker jo alle London Knights. Storhamar valgte å tape i en kamp de var mer enn kapable til vinne. De kunne faktisk tape med 4 mål mot London og Vålerenga ville fremdeles ha kommet til europacupfinale. De tapte 1-9. Hamarfolket løsnet ikke skudd, tok ikke en støyt og kjempet ikke sammen da det er påkrevd. De tok heller straffen i etterkant; enten i form av å spise bly på Akershus Festning eller i form av totalslakt i avisene.

Totalslakt i aviser er man ikke ukjent med i Hamar. De de derimot ikke hadde forventet var å bli slakta den ene gangen de faktisk sto opp for seg sjæl. I en batalje på Jordal, under et nært forestående tap, valgte trener Göran Sjöberg la sin frustrasjon gå ut over dommeren i så store kvanta og med en slik kvalitet at han fikk matchstraff. På vei til garderoben via vålerengabenken velger han å svare på Øysten Olsens påstand om at han må lære seg å tape som en mann med å gå til fysisk angrep på en intetanende vålerengaspiller.

Når regionen ikke er opptatt med landsvik, ta avstand fra antirasistisk arbeid, spise bly, snylte på skatten, bli brent ned, tape med vilje og gå til fysisk angrep på motspillere finpusser de på søknaden om å bli kåret til årets megler i “Solgt”. For hvilke andre steder enn i Hamar klarer de å overtale kommunen til å spytte inn penger i tiårets konkursbo. Det kan virke som om de liker at anlegg og klubber går konk, bare så de kan sløse bort litt ekstra med penger. Briskeby, Ham-Kam, OL-Amfien og Storhamar. Du behøver ikke lete lenge før du finner en fellesnevner.

Kanskje det eneste som Hamar har som de kan være stolte av er at Lillehammer har arrangert OL, og at de var rause nok til å gi Hamar enkelte arrangementer. Dette på tross av at de hadde nok ledige tomter til å kunne arrangere alt selv. Så Hamar sitter igjen med et vikingskip og en OL-amfi.

Etterbruk og misbruk
Vikingskipet bruker de nå til å arrangere hundeutstillinger, skrotmesser og passifisere ungdom som har feil vekting mellom fysisk aktivitet på den ene siden og konsum av frossenpizza og cola på 1 ½-flasker på den andre. Ikke nok med at de i sin iver etter å tjene noen sølvdaler på å fjerne historien sin ved å selge stadionnavnet til høystbydende, de har gjort det uten å eie rettighetene til navnet på dette anlegget som eies og driftes av HOA, på vegne av Hamar Kommune. Det blir som om Vålerenga skulle vært såpass frekke at de solgte navnerettighetene til Ullevaal Stadion, tok pengene selv og informerte Ullevaal Stadion AS gjennom pressoppslagene som fulgte av salget. For å oppnå en slik selvtillitt og freidighet så må man ha snyltet staten for mange rovdyrerstatninger opp gjennom årenes løp. Bør Børsons ånd lever i beste velgående på Hamar.

Å bo langt fra Oslo og ikke føle noen tilhørighet til landet forøvrig har gjort noe med dem. De klarer ikke sondre mellom hva som er mitt, hva som er ditt og hva som tilhører fellesskapet.

Denne dansen rundt gullkalven med nyfrelste fans, der de selv på en CHL-kamp, er nødt til å få hjelp fra kuben for å skape stemning og der klapperne nå deles ut som krykker på legevakta ligner de mer og mer på klubbens store forbilde; Stavanger Oilers. Det skal være svulstig, konstruert og lett og følge. Vi kan ikke annet enn å gratulere dem og håpe at de har større glede enn Judas Iskariot hadde av å være sellout. Før hadde vi to kjøpesenterlag i Get-ligaen; Stavanger Oilers og LØK. Nå har vi fått tre. Gratulerer a!

Stockholmsyndrom og underkastelse
Da den argentinske fotballklubben Boca Juniors skulle velge draktfarger ble de ikke enige om fargekombinasjoner. De fant derfor ut at klubbens farger skulle ta fargene til det det første skipet som kom inn i havna. For å gjøre en lang historie kort så endte de opp med gule og blå drakter. De ble mao “svenske”. Storhamar har også valgt seg svenske farger. Hvorfor vites ikke, men det er sannsynligvis ikke pga at første båt som kom seilende opp ved Mjøsas bredd var svensk. Det interessante er at de har valgt å ikle seg seg gult og blått på tross av at det var svenskene som svidde av byen i 1537. Snakk om å legge seg på rygg for overmakta.

Skammen sitter godt i veggene på OL-amfien. Godt hjulpet av kommunen, som har prioritert å redde klubben fremfor å tilby lovpålagte oppgaver som skole og eldreomsorg, fremstår Storhamar Dragons fasademessig som et godt drevet bruk. Tydeligvis er det på Hamar slik som det er på andre underutvikla steder: Når tidene er dårlige tilbys folk og fe glassperler, speil, juggel som glitrer og sirkus for alle penga  Billigkramset som kastes i øya på folk i Hedmark er Storhamar Dragons. Det er billigkrams uansett hva man kaller det. Om det er Dragons, Storhamar, Horhamar, SIL, Storhamar Dragons eller Storhamar Ruinene spiller ingen rolle. Dog kan man forstå at de prøver å rebrande seg sjæl for å bli mer spiselig. Men skammen blir ikke borte bare fordi man velger å kalle skampletten for noe annet. Dritt er dritt. Rekker noen deg ei kuruke kjenner du det på lukta selv om den er pakka inn i silkepapir med sløyfe.

Selv om Storhamar akkurat nå opplever et snev av hockeyfeber så vil dette avta og medgangsfansen vil forvitre. Da sitter man igjen den samme bølingen som alltid er der, men man har klart å kuke til historien sin i enda større grad enn før feber’n. Dere kaller det mætt fjøs. Vi kaller det sell out.