Nadderud Blue Dream Arena er ikke en plass Vålerenga har for vane å vinne. Stabæk rykket opp til 1995 sesongen og vi slo dem ganske lett 0-2 etter mål av Kenta Bergersen og Knut Aga Jr.
En liten kuriositet fra den kampen er at det på Stabæk sitt lag fantes 4 spillere som senere skulle jobbe eller trene oss; Fredrik Gärdemann, Kjell Roar Kaasa, Geir Bakke og Bjørn Viljugrein. Siste seieren vi har over dem på bortebane er 0-3 i 2014. Da putta Simon Larsen, Kjartansson og Grindheim.
Det merkelige er at vi mellom 1995 og 2014 har en seier på Nadderud/Telenor Arena. Vi har derimot hele 9 tap og 5 uavgjorte i samme periode. Dette fryder Stabæk for vi er lissom deres hovedmotstander. Slikt er jo litt søtt for det er bare et tegn på voksesmerter. Tidligere var Stabæk en breddefotballsklubb og de hadde en rival; Bærum. Da Stabæk rykket oppover i ligasystemet på 90-tallet ga de faen i Bærum og så for seg Vålerenga som sin nemesis. Problemet er jo at vi har vår historie. Den utelukket frem til da Stabæk og på tross av at de sendte oss ned i siste serierunde med en 2-3 seier på Ullevaal Stadion, etter et sent mål av Kjell Roar Kaasa (som like etter meldte overgang til oss) og at vi totalt ydmyket dem i cupfinalen 2008 med en herlig 4-1 seier i etterkant av at de vant seriegullet etter å ha ydmyket oss 6-2 i siste serierunde så kommer de et stykke ned på lista over lag vi liker å klå. Her er uansett bilder fra cupfinalen i 2008. Det er gode minner det!
Ellers så knytter det seg også en del spenning til Stabæks keeper, Mande Sayouba. Hans feltarbeide bærer preg av å ha flere dirty tricks på lager enn Mysil Bergsprekken, og det er ikke få motspillere som har fått smake hans knotter, albue eller knærne hans i i tilsynelatende umotiverte, unødvendige og ulogiske bevegelser i feltet.