Endelig er det fredag og det betyr ny kamp og ny motstander. Denne gangen er det Lillestrøm som står for tur og kampen spilles borte. En bortekamp mot Lillestrøm er som som å være på kjøkkenet og gå inn i stua, sette seg ned og se på Filmavisen. Det tar ikke lang tid, men det er som å reise 60 år tilbake i tid. Det er nær fortid, men samtidig veldig eksotisk.
De er bønder, men oppfører seg som om det er de som trenger å gjerdes inne. De fleste andre steder er det mulig å ta seg en matbit etter en hyggelig aften på byen. I Lillestrøm så beordret politiet stenging av plassens spisesteder slik at «folk» kunne trekke hjem i stedet for å stå og slåss i biffsnadderkø.
Utover ønsket om å slå ned naboen så skjer det ikke stort på Lillestrøm. Hver dag er lik, og det er vel derfor de ligger såpass langt etter oss, og det de har er ikke så mye et liv som det er en kontinuerlig prosess med å holde seg i livet. Slik er det med fotballaget også. Hovedmålet er å holde seg i eliteserie. Mål utover det: Ikke gå konkurs. Og slik har det vært i snart 20 år. Man ønsker ikke å oppnå noe, men ønsker bare å holde seg i eliteserien. Man ønsker stillstand. Dette blir som å spise for å drite.
På Lillestrøm frykter man fremtiden fordi man vet at fremtiden innebærer nedrykk. Fortiden er mye tryggere, for da hadde den en kastratsanger med flyskrekk som sørget for at de vant serien noen ganger mens det fremdeles var å betrakte som amatørfotball.
VPN kan forstå at de frykter fremtiden, for nær fremtid er å møte Vålerenga. Det vi ikke forstår er hvordan de finner trøst i fortiden ettersom vi har for vane å vinne på Blått Åråsen.
Grillsesongen starter offisielt nå. Foreslår at vi bruker mye tennvæske denne gangen.