Vålerenga er fortsatt i en form for flytsone, og med mindre vi tryner totalt i høst, skal dette gå bra. Det samme kan ikke sies om Bittelillestrøm eller norsk fotball som sådan. Det er hva dagboka stort sett handler om.
Hvert eneste styremøte i Bittelillestrøm er nå et krisemøte, og hele Fotball-Norge venter på når Runar Kristinsson får fyken. Etter prinsippet all PR er god PR, fortsetter styret å gi mat til pressen, og klubben lar islendingen styre klubben videre. Det er bare tre uker siden forrige avstemning i styret om treneren skulle fortsette, nye tap gir åpenbart samme konklusjon: Runar er vår mann. I går var det visstnok ingen avstemning over temaet, melder flere medier.
Full backing fra styret betyr i Bittelillestrøm at styrelederen sier til media: «Slik vi anser det i dag», så er Kristinsson trygg ut sesongen.
Norsk fotball er stort sett en tragedie. Heller ikke Vålerenga er på det nivået vi skulle ønske. Derfor er det ekstra hyggelig å registrere at noen klubber sliter mer enn andre, som de gjør på Romerike for tiden. En klubb som lever for å drite er nå åpenbart i terminalfasen. Vi forklarer hvorfor de føler seg som de gjør:
Man ser en gradvis svekkelse av allmenntilstanden etter som sykdommen skrider frem. Når døden nærmer seg, finner det sted en del typiske endringer hos den syke: Søvnbehovet øker. Det er økende fysisk svekkelse, behov for sengeleie. Interessen for omgivelsene minker og bevisstheten sløres, mindre respons til de nærmeste. Orienteringsevnen svekkes, med tidvis eller tiltakende forvirring. Interessen for å ta til seg næring svekkes, etter hvert trengs det også mindre drikke. Den syke tar bare små slurker vann og har vansker med å ta tabletter.
Denne fasen kan være kort, men noen ganger strekker den seg over dager, uker og måneder. I løpet av siste levedøgn opptrer ofte cyanose og marmorering på lepper, hender og føtter. Nese, ører og hender er kalde, pulsen blir hurtigere og svakere. Pusten forandrer seg og veksler mellom hurtig og langsom, dyp og overflatisk, med kortere eller lengre pauser. Ofte er dette kombinert med økende surkling, fordi den døende ikke har krefter til å hoste opp slim (dødsralling). Som regel er ikke den døende synlig affisert av dette, det er mest til sjenanse for de pårørende. Godt munnstell og snuing hjelper, antikolinerge medikamenter kan begrense slimproduksjonen, men fjerner ikke slim som allerede er dannet.
Vi sier bare: Lykke til, Bittelillestrøm.
Kunstgress
Ole Gunnar Solskjær, Nils Arne Eggen og Kjetil Rekdal forklarer i Nettavisen noe av problemet med norsk fotball, og peker på kunstgress. Men de meritterte trenerne får ikke støtte blant geniene der ute:
«Skivebom», sier Kåre Ingebrigtsen. «Avsporing fra debatten», sier Dag-Eilev Fagermo til Nettavisen.
– Hvordan skal norsk fotball bli bedre?
– Vi må bli gode på å utvikle og påvirke spillere i ung alder. Og de må få lov til å konkurrere, se på en tabell. Altså, folk kan melde seg på Idol og bli stemt ut foran hele Norge, mens i fotballen skal alle få spille like mye. Det der går ikke, sier Rosenborg-treneren.
Eh, nå vet ikke denne dagbokisten hvordan barne- og ungdomsfotballen er i Trøndelag, men i Oslo starter differensieringen i 8 års alderen, antagelig tidligere i mange klubber. Her er det litt ymse siden dette stort sett er foreldrestyrt. Og de som vil betale 250 kroner i timen for ekstra økter, gjør det i enorme mengder på private fotballakademier.
En annen sak er om kunstgress-debatten egentlig er så veldig interessant. Etter å ha vært på Hamar Talentcup for 13-åringer i helgen, er det nok et større problem for utviklingen av norsk fotball at alt for mange trenere og klubber i yngres avdeling satser på kick and run-fotball og kortsiktige gevinster og seire. Er det utviklende å druse ballen over midtbanen i beste Bjørnebye/Flo-stil?
Vålerenga i dag
Lene seg tilbake i godstolen på Bohemen og nyte synet av Manchester City, Arsenal, Barcelona og Bayern München mens de viser oss fotball på høyt nivå og antagelig gir oss forklaringen på hvorfor så få nordmenn går på kamp i Tippeligaen.