Varen er levert – Den heter Byregjeringsbekken og en klubb som blør unger

Gamle ærverdige Jordal Amfi er histore. Tilbake står vi igjen med et stort høl i bakken, en klubb som blør unger og en stadig sterkere politikerforakt. Sagaen om nytt Jordal er som en romanserie av Margit Sandemo; den er dramatisk og den vil ingen ende ta.

Ett års forsinkelse etter åtte måneder
Rivinga av Jordal Amfi starta i januar 2017, på bare 8 måneder med «arbeid» har Kultur- og idrettsbygg (KID) og politisk ledelse i Oslo altså klart å bli 1 år forsinket. Det er sikkert ikke verdensrekord i forsinkelse, men for hver dag dem jobber blir dem altså mer enn 1,5 dager lenger unna og bli ferdig. Det lukter ikke svidd av den fremdriften, for å si det forsiktig.

Problemene skal være knyttet til uforutsette konsekvenser av en bekk og uoverensstemmelse mellom kart og terrenget.

Byregjeringsbekken
Mens kommunen sparer penger og struper både elite og breddeidretten i Vålerenga, kan de samtidig finne på å bruke rundt 50 millioner kroner på å legge om en bekk. Bekken inneholder ikke sjeldne fiskearter, gull, planter, dyreliv eller annet verneverdig, den inneholder det samme som bekker flest, vann. Rundt 50 millioner kroner på omlegging av en bekk kan altså Raymond og co bruke uten å blunke. Vi veit at man ønsker å unngå flom, oversvømmelser and shait. Men vi synes det er besnærende at man i samme slengen ikke ser seg råd til å besørge ordentlige forhold for brukerne mens de venter på at vannet skal renne riktig vei…nemlig nedover.

Barn og unge blir i to år avspist med et treningsanlegg år som ser ut som det er henta fra et loppemarkeds siste timer på søndag ettermiddag. Med den eksklusive prislappen bekken har bør den endre navn fra dagens navn, Hovinbekken, og få et navn som passer både prislappen og er passe pompøst. VPN foreslår derfor «Byregjeringsbekken», og VPN garanterer deg, Raymond, at kommuneloven ikke er til hinder for denne navneforfiningen.

Det er ikke rart at folk har politikerforakt når det besluttes å bruke en halv milliard av fellesskapets penger uten å gjøre bedre forarbeider. Det er ikke rart folk har politikerforakt når et prosjekt som skal ta 1 år og 8 måneder etter 8 måneder allerede er forsinka med 1 år. Politikerforakten blir ikke mindre av den totale mangelen på ydmykhet som KID og politikerne i Oslo viser.

Hadde dette vært privat sektor hadde hoder rullet, KID og politisk ledelse i Oslo derimot, har ikke engang skam til å beklage. Om det gjør vondt å beklage til Vålerenga Hockey, bør de i det minste ha skam nok til å beklage til barneidretten, til ungdomsidretten, til kjelkehockeybrukerne, ja til vanlige folk som utgjør grunnfjellet i norsk idrett. Ikke bare er løftet om ny hall allerede brutt med ett år, i ventetiden står brukerne i realiteten uten tilbud.

Klubben blør unger
Den midlertidige løsningen klubben har med treningshall på Jordal er i ferd med å ødelegge rekrutteringa til klubben.
Tidligere strømmet barn og unge på østkanten til klubbens skøyteskoler og hockeycamper. For mange var dette deres første møte med organisert idrett. Etter at Jordal Amfi ble revet er historien en annen. Word on the street er antall påmeldte barn til hockeyskolen er redusert med rundt 80 prosent etter at rivinga av Jordal starta. Folkens, det er 80 prosent færre unger inn i idretten. Idretten og klubben blør unger!

Foreldre forteller at folk møter opp med unga sine, ser hva slags fasiliteter som tilbys og kommer bare den ene gangen. Fasiliteter som toalett og dusj er så dårlige at unga dusjer hjemme. Det er kaldt. Det er trekkfullt. Det er direkte kummerlig.

Foreldre har jobba masse dugnadstimer for å blant annet snekre opp hyller som unga deres kan oppbevare utstyret sitt i mellom treningene. Disse gikk med i dragsuget da amfien ble revet. Nå mangler det både verdige hygieneforhold og lagringsplass. Å kalle den midlertidige løsningen kommunens ansvarlige byråder har hosta opp for tilfredstillende er en sterk overdrivelse. En slik påstand grenser derimot tett opp mot løgn.

En ting er at Vålerenga mister flere generasjoner med talentutvikling, langt tristere er at mange barn på østkanten mister et aktivitetstilbud og sin inngang til idretten. Det er såpass at noen må skamme seg.

Ansvar og skam
Den som bør skamme seg mest er byrådsleder Raymond Johansen. Han bør skamme seg fordi han til syvende og sist er den som har ansvaret. Det er han som er sjefen til byråd for kultur- og idrett, Rina Mariann Hansen. Det er han som er sjefen til en byråd som gjennom hele denne prosessen har lovet idretten, med stort og smått, gode midlertidige anlegg. Det er han som er sjefen til en byråd som ikke har klart å levere.

Når dette er sagt: En ting skal de ha, de har faktisk klart å levere noe – et stort høl i bakken og et mye dårligere tilbud til unga i øst. Rett skal være rett.

Egentlig tenker vi at det motsatte av skam er ansvar. Det fordrer i såfall at man faktisk tar tak i ansvaret sitt og gjør noe.

Oppfordringa er klar: Raymond, ta ansvaret ditt. Følg opp lovnadene og skaff unga på østkanten en midlertidig løsning som gir dem og foreldra deres lyst til å bruke tid på idrett.