– Urovekkende mange «leiesoldater»

Vidar Davidsen er ikke bare en ekte Vålerenga-legende, han er også vår mestvinnende fotballspiller gjennom alle tider. Han ble cupmester for Vålerenga i 1980 og seriemester i årene 1981, 1983 og 1984. Her tenker han høyt om årets Vålerenga.

61-åringen fikk 46 landskamper for Norge og jobbet i 21 år som ekspertkommentator for Viasat (Wikipedia). Vidar er også mannen som «nesten» kjøpte Zlatan til Lyn da Zlatan var 17 år (det ble for dyrt). Han er uansett ikke vond å be når det spørres om Vålerenga, og derfor publiserer vi hele hans epost og våre spørsmål. Han innleder med et viktig premiss.

– Jeg kjenner ikke de interne prosessene i Vålerenga veldig godt. Så mine innspill må sees i lys av det jeg opplever som ekstern observatør, hva jeg hører fra andre i miljøet. Hva jeg ser på banen og i media, hva jeg opplever og kanskje spesielt hva jeg ikke opplever i forhold til Vålerenga. Så leseren må ta høyde for det underveis, skriver Vidar.

Hva gjør du i dag, og hvorfor?

– Jeg jobber med to veldig forskjellige ting. Jeg er fysioterapeut og medeier i en klinikk som heter Colosseum Fysioterapi.

– I tillegg har jeg jobbet som konsulent med leder- og teamutvikling i næringslivet i 15 år. Det dreier seg hovedsakelig om utviklingsprosesser som går over måneder og år. Det kan være en bedrift med utfordringer i forbindelse med store endringer, ledergrupper eller team som ønsker en kulturendring eller prestasjonsheving i arbeidet sitt. Det kan være ledergrupper/team som sliter med samarbeidet av ulike årsaker, eller noen som trenger ekstern hjelp i forbindelse med å omsette etablerte strategier og målsettinger til handling fra toppledelse til grunnplanet, eller rett og slett etablere en prestasjonskultur. Interesserte kan lese mer på www.vidardavidsen.no

– Ellers sitter jeg fortsatt i Trenerkomiteen i NFF (siden 1992…) og bidrar der med innspill relatert til klubbutvikling, trenerutvikling og spillerutvikling. Trenerkomiteen er også et rådgivende organ for styret og administrasjonen i NFF i sportslige saker.

Hvorfor?

– Tja, jeg liker å jobbe med folk og utvikling, bidra med kunnskap og erfaring om hvordan man når målene sine gjennom etablering av en prestasjonskultur. Den største belønningen er når jeg opplever at de jeg jobber med «ser de samme veiene til målet» og i fellesskap tar konsekvensene av det. Det er like moro enten det skjer på eller utenfor fotballbanen.

Hvem vinner på lørdag, og hvorfor?

– Jeg heier selvfølgelig alltid på Vålerenga og håper det snur mot Stabæk, men jeg er ikke sikker med tanke på en svært svak høstsesong. Stabæk har fått et veldig løft etter at Jønsson kom tilbake og blir vanskelige. Tror det blir jevnt, men satser på at Klanen blir «12. spiller» og at Ronnys 11 finner flytfølelsen, spiller hurtig forover og da vinner vi knepent. Spiller laget som mot Odd sist helg er mulighetene gode til seier, men evnen til å gjenskape gode prestasjoner har vært veldig ujevn for å si det forsiktig i høst.

Hvor ofte ser du Vålerenga spille kamper og hva tenker du om det du ser?

– Jeg har sett 4 hjemmekamper + cupfiaskoen «live» på Kadda mot Bærum. Fått med meg ganske mange hjemme- og bortekamper på TV.  Vårsesongen var ganske bra med noen veldig gode kamper med tempo og intensitet, men også 2-3 direkte svake kamper. Mao. veldig ujevne prestasjoner.

– I høst har det vært begredelig (beklager ordvalget) og laget har hatt nedrykkstempo i hele høstsesongen. Hva hadde skjedd om laget leverte så svake resultater i vårsesongen? Hadde man da foretatt en uredd evaluering, eller hadde man turet frem på samme måte?

– Årsaken stikker antagelig adskillig dypere enn at Ejuke ble solgt. Hvis det er slik at prestasjonene står og faller på noen enkeltspillere som må levere, i stedet for at strukturen og det relasjonelle spillet er så godt innøvd at det kompenserer for noen forfall, så er det en farlig kurs laget har.

– Fremdriften i laget var tidvis god i vårsesongen, i høst helt fraværende. Ballen flyttes altfor sent, altfor mange spillere skal kjæle med ballen, altfor mye støttepasninger og korte kombinasjoner uten fremdrift gjør at laget «stanger» mot etablert forsvar i store deler av kampene. Da er det vanskelig å skape klare målsjanser, samtidig som laget altfor ofte har balltap med «gratis» overganger til fordel for motstanderlaget. Typemessig synes jeg også spesielt midtbaneleddet er for like ferdighetsmessig og med fysisk negativ slagside. I tillegg mangler vi en boks til boks spiller av klasse på midtbanen.

– En annen sak er mangel på «hjerte» i laget i høst.  Hvor er lederen med stor L i motgang? Det er lett å peke på spillere som ikke «blør for drakta» for å bruke en klisje. Det finnes noen unntak – heldigvis, men de er for få. Jeg har vært forbanna mange ganger fra tribuneplass, men jeg ser veldig lite av det samme på banen. Hvorfor ?

– Det ser snilt ut, det ser slapt ut og det ser nesten interesseløst ut. Joda, jeg setter det bittelitt på spissen, men jeg er faktisk ganske god på å gjenkjenne et lag/spillere som virkelig vil gjøre det som skal til og som viser det i handling. I Vålerenga har det blitt sagt mange riktige ord, men jeg savner konsekvens i handling. På banen! Gi oss det på lørdag!

– Innkjøpspolitikken i Vålerenga setter jeg et stort spørsmålstegn ved. De siste 8-10 årene har man skiftet 8-10 spillere i stallen hvert år. Gjennomtrekket av «leiesoldater» er urovekkende høyt, og utviklingen av egenutviklede stammespillere fra Oslo-området er for lav ifht å skape stabilitet i prestasjonsgruppa.

– Kvaliteten på spillere utenfra har med noen få unntak ikke vært god. Her har pengesløsingen vært enorm. Kvaliteten på research og referanseramme må det være tillatt å stille spørsmålstegn ved.

– Jeg vet at Ronny Deila er en god fagmann, men i Vålerenga har han ikke fått det til og laget har stått på stedet hvil i 3 sesonger. Det må være grunn til selvransakelse både hos han og styret og foreta en uredd evaluering og hva som bør gjøres annerledes.

– Vålerenga har med byggingen av Intility Stadion og som eneste toppklubb i Oslo by hatt et enormt moment. Men klubben har ikke klart å utnytte momentet. Hvorfor?

– Svaret finnes på Valle. Identifiseringen til Vålerenga og interessen for klubbens flaggskip A- lag herrer ser ut til å være synkende. Det er både trist og vondt å se på. Men det er lyspunkter!

– Det drives åpenbart meget bra utviklingsarbeid i klubben. Det kryr av spennende spillere nedover. 21 aldersbestemte landslagspillere er imponerende. Senest i går så jeg meget spennende spillere på G16-laget sable ned Kristiansund med 4-0 i semifinalen i NM uten at det hjelper på lørdag mot Stabæk. Men kanskje om 5 år? Konsekvens – det kommer jeg tilbake til i spørsmålet under.

[poll id=»228″]

Hvis du i dag kunne tatt et grep i Vålerenga på eller utenfor banen, hva ville du gjort?

– Tja, det blir jo hypotetisk. Noe er kortsiktig, andre ting er langsiktige prosesser. Men hadde jeg hatt påvirkningsmulighet så ville jeg fokusert på følgende:

• På banen: Raskere spill gjennom ledd. Stoppe ballkjælingen og bakoverspill. Jobbe ekstremt mye med tydelige og forutsigbare samhandlingsmønstre offensivt. Holde fast ved én struktur, én formasjon og brukt «hjertespillerne» hver gang. Tørre å gå i strupen på motstanderne på Intility. Ha spillere på topp som løper sokkene av seg for å tenne laget. Det hjelper ikke med 100 kg på topp som ikke beveger seg eller vekker begeistring i laget.

– Jobbe med å skape humør og arbeidslyst i hverdagen (vet ikke hvordan det er, kan for all del være bra det, men det synes i hvert fall ikke i kamp).

– Bruke mestringsbekreftelse som viktigste motivasjonskilde.

– Ta initiativet- vekke publikum på Intility. Fortell publikum at de har kommet til riktig stadion, til riktig lag. Vise at laget tør!

– Spillerne må være tydelige på at de trenger publikum, at de vil gi publikum noe gjennom innsats, mot og begeistring i spillet. Hvis ikke – bytt spiller fort. Statuer eksempler.

– Spilt gjerrig, kynisk og kompakt borte.

• Felles forståelse: Brukt tid og ressurser på å bygge en felles kultur og forståelse av hva Vålerenga egentlig er. For det er noe langt mer enn bare en fotballklubb. Når det synges « du spiller for mer enn deg sjæl» så burde alle spillere, ledere, trenere forstå det på samme måte. Alle nye uansett alder og posisjon burde gjennom et «onboarding program» i hva Vålerenga er og skal være som klubb og hva det har av personlig konsekvens. I forlengelsen etablere klare «spilleregler» og forventninger til alle involverte i klubben slik at det går en rød tråd av « forståelse og handling» fra minste miniputt til største stjerne. Dette skal være enkle, men tydelige kjøreregler for hva Vålerenga kulturen er og skal være.

Dette kan ikke være et abstrakt som lever sitt eget liv i en Power Point, men være en del av daglig ledelse, trening og samhandling i klubben.

• Etablere Vålerenga som utviklingsklubb på alvor. Grunnlaget ligger der gjennom meget godt utviklingsarbeid. Det som mangler er at man stopper å hente middelmådigheter fra hele verden. I stedet etablere en «motorvei» fra Utviklingsavdelingen og inn i A-stallen og første 11’en for egenutviklede og lokale spillere (les stor Oslo). Det må aldri være slik at en innkjøpt spiller på 28-32 år stenger muligheten for en lokal/ung spiller som i øyeblikket er bittelitt dårligere. Spillerlogistikken rundt A-laget må styres av hva som til enhver tid kommer  opp fra utviklingsavdelingen, og ikke ut fra hva som tilfeldig tilbys utenfra til A-laget.
• Snu pengestrømmen bort fra mange eksterne nysigneringer, og over til mye tydeligere satsing og ressurstilgang til utviklingsavdelingen. De få (maks 2-4) spillere man henter utenfra skal være betydelig bedre (eller mye større potensial) enn de man har i egen klubb/nærområde. Det finnes mer enn nok talentfulle spillere i Osloområdet til at klubben kan bygge et slagkraftig A-lag på den måten. Men det må langsiktige  beinharde prioriteringer til og en god porsjon mot og riktig kompetanse i riktig posisjon for å gjennomføre det.
• Klubbstyrt utvikling av A-laget. Det forutsetter en kompetansetung, langsiktig sportslig styring av klubbens fotballsatsing. Kall det hva dere vil, men en sportsdirektør/sportssjef i gavnet mer enn i navnet. Vedkommende skal være styrets garanti for langsiktighet i den sportslig satsingen det være seg spillerrekruttering og treneransettelser. Klubben må styre treneransettelser gjennom riktig kompetanse i denne posisjonen slik at trenere som kommer og går bygger videre på en spillestil, et verdi- og kulturgrunnlag som er VÅLERENGA, og ikke noe som en tilfeldig dyktig trener selger inn  i løpet av noen hektiske møter.

– Eksempel: Når Vålerenga sist ansatte Kjetil Rekdal så het de andre kandidatene Høgmo og Jønsson, om jeg ikke husker feil. Det er spinnvilt og henger ikke på greip. 3 helt forskjellige lederfilosofier, spillestiler og veldig ulike personligheter. Det sier seg selv at når det spriker så mye i utvelgelsesprosessen, så etableres det et «behov» for 10 nye spillere som passer i stilen til den nye trenerens prosjekt. Ref « Martin» prosjektet, «Rekdal» prosjektet og nå «Deila» prosjektet. Og for all del, det er ikke noe feil med noen av de nevnte trenerne, men de kan ikke nevnes i samme åndedrag eller etterfølge hverandre fordi de er så forskjellige. Da gir klubben fra seg styringsmakten og vi må tilbake til start hver gang vi ansetter en ny trener. Det er ressurssløsing.

 

• Tette gapet mellom bredde- og elite. Det må være et tett samarbeid mellom elite- og bredde som er klubbstyrt (sportsdirektør + styrene i de to klubbene Bredde og Elite) og ikke trenerstyrt. Treneren skal ha fokus på at laget skal prestere på søndag. Sportsdirektøren skal ha fokus på fremtid, rekruttering, utvikling, klubbygging, samarbeid, samarbeid for eksempel marked ifht sponsorer m.m. Sett fra utsiden og hva jeg hører fra folk som er tettere på enn meg så er ikke det en styrke i dag. Det kunne det vært. Hvis elitedelen i Vålerenga ikke er glødende opptatt av hva som skjer nedover i utviklingsavdelingen så er mye godt arbeid bortkastet. Jeg så en PowerPoint presentasjon som ble presentert for noen uker siden og det var mye bra i den. Men den mangler «motorveien» inn i A-laget i praksis når så mange spillere hentes utenfra hvert år. Mangel på praktisk konsekvens ødelegger for en god intensjon. Klubben er Investor- trener styrt. Det er en kortsiktig strategi.

 

• Hente inn ressurspersoner med Vålerenga bakgrunn. Opp gjennom årene har det vært mange spillere, ledere, trenere innom Vålerenga som også har en annen spennende kompetanse, samt et varmt bankende hjerte for Enga.

– Det finnes mange spennende folk med stor kompetanse innen ulike områder som jeg er ganske sikker på ønsker å bidra gitt riktig mandat og rammebetingelser. Folk som gjennom sin virksomhet kan dokumentere at de er dyktige på det de skal ha fokus på, og det som Vålerenga trenger på toppnivå. Litt børs og litt katedral. Rå kommersiell bakgrunn fra en sterkt konkurransepreget bransje. Toppfotball er en rå kommersiell bransje. Tung sportslig kompetanse for å utvikle Vålerenga Elitè i forlengelsen av Utviklingsavdelingen. Folk som kjenner historien og kan bringe den levende videre til nye generasjoner slik at Vålerenga består som noe mye mer enn bare en fotballklubb. (Joda , vet det finnes mange andre avdelinger som bøtter inn sølvpokaler-). HJERTE og RIKTIG KOMPETANSE er overskriften på de som bør rekrutteres til styrer og stab når nye posisjoner skal besettes er mitt råd. På Valle er det vel bare èn person igjen som «kan» Vålerenga. Det er Henger’n og han har akkurat rundet 80. Gratulerer og heia til Henger’n! Det er grunn til å spørre « Hvor ble det av alle gutta?»

 

• Dersom du hadde hatt en talentfull 17-årig sønn som kunne velge, hvilke av disse klubbene ville du anbefalt han å gå til for å utvikle seg videre? (Stabæk, Vålerenga, Asker, Southampton, Heerenveen, Sporting Lisboa, Real Sociedad eller RB Salzburg). Forklar gjerne valget.

– Det var et vanskelig spørsmål. Her er det mange faktorer som spiller inn. En talentfull 17 åring kan være så mangt, men siden du nevner utenlandske klubber som en aktualitet så antar jeg du mener en aldersbestemt landslagspiller som er kartlagt av utenlandske klubber og mottar forespørsler om kontrakt/akademiplass.

– Hvorvidt en 17-åring bør slå til på et slikt tilbud avhenger mye av modenhet fysisk, men mest mental modenhet og evne til å takle tøff konkurranse, spisse albuer, alenefølelse, motgang (det kommer), evne til språklæring (språk er makt i et nytt miljø), evne til å sosialisere og skaffe seg nye venner m.m.

– Mitt råd vil for de aller fleste være å bli i nærmiljøet/nærmeste toppklubb her hjemme så lenge treningshverdagen og kamparenaen gir stimulerende utviklingsmuligheter.

– Trygghet er svært viktig for å oppnå ønsket utvikling. Muligheter til innen rimelig tid å få spille på førstelaget må veie tungt. Dersom kamptilbudet er for svakt og muligheten virker fjern så vil utviklingen ofte stoppe opp. Da er konsekvensen utlån til et nivå rett under hvor spilleren får spilletid og dermed utvikling.

– Å finne riktig nivå, balansere treningspåvirkning og kamp påvirkning er en vanskelig og fortjener en veldig grundig gjennomgang av pro- og kontra for spilleren.

– Vet ikke om du ble klokere av det, men her er det etter min mening ikke en enkel fasit.

– Tvi tvi…. 3 poeng på lørdag blir bra!