Antiklimaks: anti|klimaks n3 (fra gresk ‘motsatt av høydepunkt’; av anti- og klimaks).
Lillestrøm – Vålerenga 0-0 (0-0) – Tilskuere: 10.504 – det er muligens fler enn de har lov til å slippe inn for folk måtte stå nedenfor tribunen.
Vålerengas lag: Haug – Bjørdal, Tollås Nation, Näsberg, Zuta – Sahraoui, Oldrup Jensen, Christensen – Jatta (Holm, 45. min) , Kjartansson (Udahl, 80. min), Layouni (Dicko Eng, 90. min)
Første omgang:
Kampens ramme er forrykende. Tribunen på begge sider av stadion er to infernoer av stemning, flammer og sang. Alt ligger til rette for en fantastisk kamp. En kamp der begge lags spillere har satt innstillingene på maks.
Det blir det ikke. De to første minuttene er ganske tamme. Og mer enn det blir det ikke spilt før kampen må stoppes for å la røyken sive ut av stadion.
Så fortsetter det. Første omgang er ENDELIG i gang. Men der tilskuerne er gira på fest har spillerne møtt opp for gratis pizza. For gud bedre så tamt. Det virker ikke som om noen av lagene ønsker å vinne. Er det nerver? Tåler de ikke trykket? Gudene veit, men store deler av omgangen er et gjesp.
LSK er det laget som er mest frampå. Vi er mest interessert i å ta det rolig. Når sjansen for en kontring ligger der så går det enten for sakte eller så kommer pasninga for seint.
Når kampen er en halvtime gammel så kommer LSK tråklende seg gjennom. Ballen ender tilslutt hos han som absolutt ikke skal ha ballen: Thomas Lehne Olsen. Forsøket går heldigvis ikke inn, men først i Haug og så i stolpa før Tollås Nation får dunka ballen ut i ufarlig område. Dette skal ikke skje. Det er sånne situasjoner vi absolutt ikke må ha. Får Lehne Olsen flere av disse så går blir det scoring mot oss.
Så skjer det egentlig ikke sånn kjempemye mer. Det er litt fram og tilbake. Mest på Vålerengas side av banen.
I pausen tar Tollås Nation på seg lua til captain obvious: Bra trøkk på tribunen, tamt på banen. Det er vel hele pauseintervjuet oppsummert. Og vi er helt dønn enig. Hva i alle dager er det som skjer? At LSK er borte er greit, men at VI er borte. Det holder faen ikke.
Andre omgang:
Andre omgang starter med et brak. Bare ett minutt etter pause så avslutter en av LSK-spillerne i stanga. Det er deres andre stangskudd. Vi har nesten ikke vært farlige.
Så kommer det noe som kunne ha blitt en stor sjanse. Layouni blir endelig brukt delvis riktig, men både han og ballen kommer for seint opp og det som kunne vært en strålende sjanse forsvinner i intet.
At LSK er et griselag er jo ikke noe nytt, men at vi må langt ut i 2. omgang for å se det er litt overraskende. Gjermund Åsen prøver å ta ballen, men tar samtidig Henrik Bjørdal. Tilsnakk til Åsen, vondt i beinet til Bjørdal.
Lillestrøms første corner kommer etter 60 minutter. SEKSTI MINUTTER. Det forteller mye om intensiteten i kampen. Det blir heldigvis ingenting. Ballen detter ned i feltet og til Haug som bokser ballen ned i gresset, i foten til Zuta og en eller annen klarer å få den vekk. Ikke foten til Zuta, altså. Ballen.
Vålerengas spill er av det treige slaget. Det er som å ta 23-bussen fra Sinsenkrysset og til Storokrysset midt i morgenrushen. Så sakte går det. Det skaper vi absolutt ingenting av, og det lar LSK komme på sjanser.
Sahraoui prøver å finne Kjartansson, men han er enten ikke på banen eller så har han mista følelsen i beina. For vi ser han ikke. Det gjør åpenbart ikke Sahraoui heller for det som kunne blitt en fin pasning gjennom koker helt bort i kålen.
De som ikke har kokt bort er supporterne. For et trøkk og for en stemning de skaper. Men det nytter ikke at supporterne er med når spillerne er borte. For rett etterpå så snur LSK dette til en kontring. Spillet går fort, fra en kant til en annen. Ballen havner hos Gjermund Åsen som legger ballen fint inn til Lehne Olsen som heldigvis faller på rumpa i det han prøver å skyte. Erre rart vi drekker?
Men skal det skje noe da?
ENDELIG så begynner derbyet. I det 68. minuttet så tar LSKs grisespiller Daniel Gustafsson igjen etter at Layouni har tatt ballen fra han bare ett minutt tidligere. Det blir en mølje! Oppstand! Kan det bli basketak? Neida. Det roer seg rimelig fort. Tollås Nation løper bort og forteller Gustafsson akkurat hva han synes om LSK, Gustafsson og taklinga. Det ender kun i gule kort til henholdsvis Gustafsson og Tollås Nation. Så roer det seg ned igjen…
Men det virker som om spillerne har våkna litt. For plutselig så kommer Layouni ned på sida og får lagt inn. Ballen går over Kjartansson, men faller ned til Sahraoui som sender en liten stikkpasning til Christensen. Dessverre for oss og for kampen går ballen rett over mål.
Det lille håpet om en intens fotballkamp som bare for få minutter slukker like fort som et dårlig bluss. Det eneste som holder intensiteten opp er supporterne. «Hadet, hadet, hadet kanari» runger ut over Åråsen.
I det 80. minutt gjør Vålerenga et spissbytte. Kjartansson holder seg på foten og må ut. Inn kommer Henrik Udahl. Han har jo scora mot LSK før han. Begge måla i hjemmeoppgjøret ble scora av nevnte spiss.
Men så skjer det noe. I det 82. minutt så kommer Vålerenga med en del spillere inn i feltet, og det blir en liten halvsjanse ut av det. Rett etter Vålerengas sjanse er det kamp om ballen mellom Lehne Olsen og Ivan Näsberg. Lehne Olsen faller og roper på frispark eller noe. Det får han selvsagt ikke. Dommeren bare veiver det vekk. Reprisen viser at dommeren har helt rett. Godt sett! Trenger ikke VAR når vi har så dyktige dommere.
Like etter så kommer LSK igjen. Ballen går fra en LSK spiller og inn i feltet. Der venter Lehne Olsen, men han rekker den aldri. Haug får noen fingertupper på ballen og det går til corner. Den corneren ender i, som tidligere skrevet, ingenting.
I det 90. minutt går Layouni ut og unggutten Dicko Eng kommer inn. Og det legges til fire minutter i spilletiden.
TV-kommentatorene mener det har vært en «pussig kamp». Vi syns ikke den har vært så pussig, men den har vært et gigantisk gjesp. Rivaliseringa har vært på tribunen, men den viste seg ikke på banen. Intensiteten, nervene og duellene har nesten ikke vært der. En ting er dårlig kamper, men når det er ikke skjer noe annet heller så er det ganske traust…
Så er de fire minuttene over. Vålerenga prøvde noe som ligna en sluttspurt, men det ble ikke mål. Vi sitter med en følelse av antiklimaks. Ramma, oppbygginga gjennom de siste kampene som skulle kulminere i et herlig derby ebbet ut i ingenting. Vålerengas beste i denne kampen var absolutt supporterne. Der spillerne ikke orka eller ikke gadd delta var supporterne frempå med bluss, sang og tilrop.