Før sesongen fløy Vålerengas iskrigere høyt. Først inne hos administrasjonen der noen kjente fjes fikk nye hatter, og nye signeringsklare spilllere stod klare omtrent i kø utenfor kontoret til Frikk Juell.
Inn kom det en rekke spilllere, der de største navnene var Olimb, Partanen og Espeland. I tillegg klarte Juell å blekke nye kontrakter med en rekke av bærebjelkene som allerede var der. Fremtiden i den nye hallen så lys ut. Herregud så deilig det var da Tommi Taimi skrev ny kontrakt – og det på 5 år. 5 år med vår egen versjon av Simo Häyhä – den hvite døden. (De av dere som ikke kjenner referansen kan med fordel gjøre et googelsøk.). Poenget er at fremtiden så lys ut for Vålerenga.
Etter mange år med en falleferdig Amfi, lånehall, plastikkhall, ungdomshall og byggeplass, gjørme, fukt, kulde og et liv i containere (som mange sikkert vil si er som hør og bør for østkantens stolthet), brakker og campingvogner hadde den seiglivede bohemen atter en gang reist seg og var klar til å kjempe om heder og ære for de storbysofistikerte.
Så forsvant Radio-Roy og den nye assistenten Kenneth Larsen avanserte til ny hovedtrener. Og så startet sesongen.
Serien starta og vi stod igjen i startblokka….lenge. Noen vil sikkert også mene at vi enda ikke har kommet i gang enda og det på tross av at serien allerede nesten er halvspilt.
Denne skribenten var selv til stede i Stjernehallen da vi fikk pryl 3-1 i premieren mot laget som gjerne omtales som Østfolds nest beste av de to ikke veldig gode lagene de har der nede. Det var jo ikke akkurat en mæd drip opplevelse, snarer tvert i mot. Kampen var et stort snork og skapte flere spørsmål enn den ga svar om laget. Etter det så gikk det slag i slag. Og tap i tap.
På de 21 kampene som ble spilt før Kenneth fikk sparken hadde Vålerenga bare 8 seiere etter 3 perioder. Resten av kampene fordeler seg greit på alt fra seier på straffer til tap etter full tid.
Det som er så fascinerende med måten vi har «spilt» på er at vi gjennom hele sesongen har vært stabilt ustabile. Vi har ikke hatt noen form for formtopp eller hatt en spillestil som har passet bedre mot enkeltmotstandere. Laget har mer eller mindre sett ut som en influensasyk stakkar som skal løpe maraton mot friske folk. Vi har ligget i et stabilt sideleie.
Den lengste seiersrekken vår i år er på 3 kamper og inneholder seier mot Grüner og Manglerud. Kampen mot MS vant vi i sudden etter at vi tillot dem å utligne sent i 3. periode. Den 3. kampen var mot Storhamar Dragons og gikk selvfølgelig til straffer.
Vi har tapt 2 av 3 kamper i år mot Ringerike Panthers. Vi har negativ målforskjell, 8-10, mot samme lag. Hadde noen fortalt oss dette før sesongstart så hadde vi faen ikke trudd det.
Sist sesongs seriemester, Frisk/Asker har vi derimot slått 2 av 2 ganger.
Det finnes mange måter å tape kamper på og det finnes mange måter å skusle bort poeng på. I løpet av sesongens 21 første kamper har Vålerenga med bravur klart å gjøre det på de aller fleste måtene, men noen ting går igjen; vi pisser bort mange poeng på slutten og vi, Vålerenga, virker frynsete i topplokket. Det finnes liksom ikke den kampen vi ikke kan tape eller avgi poeng selv om vi leder og det er få minutter igjen.
Under Radio-Roys ledelse så var vi en kompakt enhet som spilte en ærlig og enkel hockey. Vi satsa på at hard jobbing og ærgjerrig forsvarsspill skulle ordne biffen. Nå er vi verken gode defensivt eller offensivt. Det ser knapt ut som om vi har gjennomført barmarkstreninga. Men vi har flere stjerner da. Og har egen realityserie, og hele administrasjonen er borte for å spille inn kvalitetstv av typen Kompani Lauritzen og «La oss se på mennesker se på TV.»
Er det noen som kan verifisere at a-laget i det minste møttes i sommer for litt felles linjegymnastikk eller for å ta coopertesten?
Etter å ha sett kampen mot Stjernen der vi går fra å lede 4-0 hjemme til å tape 4-5 i sudden fordi 2 stykk fikk hjerneblødning og presset dypt i offensiv sone slik at de blottla all isflate mellom seg og Søberg.
Dette er i sum så ekstremt langt unna hvordan Vålerenga Hockey skal fremstå. Vi er kanskje det mestvinnende hockeylaget på denne planeten og nå ser det ut som om det de enkle sjelene i Lange Flate baller som aksler drakta vår. Ille dårlig!
Sånn sett så er på høy tid at noe ble gjort. Og Kenneth skal ha en god del av ansvaret. Men han bærer ikke alt aleine. Det er ikke slik at all vinnermentalitet i klubben ble feid inn under et teppe ved å ansette en kar som er fostret opp i klubben og som fremstår som noe av det mest genuine og ekte når det kommer til å inneha Vålerengasjela. Kenneth kom opp via juniorarbeidet på slutten av forrige årtusen, raska med seg 8 bøtter og rakk å bli en levende legende før han tok noen år i LØK før klubbene ble enige om at han kunne returnere til Vålerenga i 2012 for å legge opp i moderklubben.
Nå når han kom tilbake til Vålerenga som hovedtrener, så hadde han hatt alle forutsetninger for å få til noe bra. Vålerenga har nemlig hatt alle muligheter til å lykkes før denne sesongen. Vi har over år vært «bunnsolide» defensivt. Vi har spilt motstanderne ut i nøytral sone, vært et av de best trente laga, og fremstått bra kollektivt selv om det har mangla «stjerner». Så kliner klubben til med ny hovedtrener og noen jævlig bra signeringer før denne sesongen. Og så skjer det…sakte men sikkert slutter spillerne å funke som et lag. Forsvarsspillet blir mer eller mindre fraværende, det produseres mindre og mindre fremover osv. Vålerenga er ikke til å kjenne igjen. Og da snakker vi ikke på den der «WOW Du ser så jævlig bra ut at jeg kjente deg ikke igjen»-måten. Vi snakker vel heller motsatt. Det er bare trist. Jævlig trist er det.
Det er få ting vi ønsket oss mer enn at Kenneth var riktig mann på rett sted. En trener som er klubblegende og kjenner klubben inn og ut, og som vet hva som kreves for å vinne. Men livet er ofte slik som Mick Jagger synger: You cant always get what you want. You get what you need. Og akkurat nå trenger Vålerenga noe annet enn Kenneth Larsen. Og Kenneth Larsen trenger akkurat nå å være noe annet enn hovedtrener for Vålerenga, for vi unner han virkelig ikke å sitte igjen som en «Omvendte Kong Midas».