Vålerenga er faen ikke i stand til at ting skal være ålreit.
Tromsø – Vålerenga skulle egentlig spilles i juli. Varmt i været og en god tur til de noen velger, litt vel cocky, å kalle «Nordens Paris». Vel. Denne turen viste at Tromsø er ganske langt unna å være det samme som Paris. Etter det vi omtaler som rimelig dårlig planlegging så endte Tromsø IL opp med å legge nytt kunstgress akkurat i den perioden de skulle få besøk av Vålerenga. Og i stedet for å spille denne kampen nærmere høsten på et dekke som er toppfotball verdi så skulle den heller spilles på noe som ligner på det de har lagt over den gamle grusbanen på Trasop.
Kudos til de som dukka opp. Og om dere bor der: Beklager.
Før denne kampen hadde vi trua. Vi ville så gjerne tenke at «dette er en kamp vi skal vinne». Sandefjord-kampen viste jo litt prov på at det var noe på gang, gjorde det ikke? Spillere i rett posisjon; spillere som sprudlet av glede; spillere som var klare til kamp fra første spark. Dette var liksom det vi hadde venta på. NÅ skulle vi se det samme som vi så i Fagermos første sesong.
Gjorde vi det? Nei. Vi skulle egentlig si at «Tromsø ikke ønsker fotball-fest», men det hadde ikke vært rettferdig mot Tromsø. De kunne godt ha invitert til fest, men da måtte Vålerenga faen meg ha møtt opp. De visste at kampen var flytta fra, så vi forventa jo liksom å se dem på banen.
Vålerenga blei rett og slett overkjørt. Det er ikke så veldig mye mer å si om det. Det var vel nesten ikke et skudd på mål, ei heller en sjanse. Og da Osame Sahraoui ble revet ned uten å få noe som helst så demra det nok akkurat hvilken vei denne kampen ville ta.
For hvem andre enn han Tromsø-fyren som reiv ned Sahraoui i første omgang var det vel som sendte avgårde pasninga som skapte sjansen der Tromsø scora. Det stod liksom skrevet i betongen på Alfheim. «Her hviler Vålerenga-supporternes positivetet for 2022-sesongen» står det fram til det kommer nytt dekke.
«Vålerenga er faen ikke i stand til at ting skal være ålreit» smalt det fra en i VPN-redaksjonen. Det gjenspeiler vel den generelle holdninga i Vålerenga-miljøet nå.
Neste sjans til å gjenopprettet positiviteten er mot HamKam 16. mai – før det velger vi å se mørkt på det og grave oss ned. Men noe må skje, og noe må skje brennkvikt. Ellers henger 7. plassen i en tynn tråd.