Dagenderpåboka torsdag 12. mai 2011

Om krise, krampe og knuste drømmer

Landets beste og dårligste cuplag dette tusenåret kjørte i grøfta på Grefsen så det grein i går på vei mot Ullevaal. Ingen bombe akkurat, bare typisk Vålerenga. Lista over overlegne cupseire på forskudd er lang:

2003  Skeid  1-3 i kvartfinalen
2004  Bærum  2-3 i 3. runde
2006  Fredrikstad  0-3 i kvartfinalen
2007  Nybergsund  1-3 i 4. runde
2010  Tønsberg 2-3 i 2. runde
2011  Kjelsås 1-2 i 2. runde

Samtidig har vi to kongepokaler og to tapte semifinaler på 2000-tallet. Det svinger av Vålerenga.

To av disse såkalte cup-bombene (som vi altså ikke syns er spesielt sensasjonelle), førte til trenerskifte. Rekdal gikk etter fredrikstadflausen i 2006, Petter Myhre møtte sitt Waterloo i nordre Trysil året etter. Nå begynner de dårlige taperne blant oss å kreve Martins hode på et fat, som om det skulle løse noen problemer. Vi måtte i så fall dekke til tolv, så førsteelleveren vår også kan servere hodene sine.

Krise?
Å bli slått ut i andre runde er ingen undergang. Da er det verre å bli slått ut i semien eller å tape finalen og bruke krefter fånyttes, krefter som trengs i kampen om mer verdifulle seriemedaljer. Nei, dette er ingen undergang, snarere tvert i mot. Kort sagt er krise en overgang, og er det noe vi trenger akkurat nå er det overgang til noe nytt, vri tversoverpasninger over i lengderetning for eksempel. Fra stakkato til rytme, fra ubevegelighet til ..eh.. overganger.

Martin lover at noe kommer til å skje. La ham få tid til det. Og mens du venter, kan du tygge på Wikipedias oppsummering av definisjonen på krise:

En større uheldig hendelse som bringer med seg problemer som ikke kan løses gjennom ordinær organisering og handlekraft.

Jepp. Her trengs det absolutt noe ekstraordinært. Det er ikke spesielt ekstraordinært å sparke fotballtrenere.

Krampe
Kjelsåsspillerne lå strødd både enkeltvis og i større grupper med kramper det siste kvarteret av kampen i går. Der slo vi dem. Alle vålerengaspillerne holdt seg gående og stående. De er altfor godt trent til å mobilisere nok innsats til å framkalle krampe-trekninger. Vålerenga gjorde sitt beste, sa Martin til media etter kampen, men det er selvsagt ikke nok mot et lag som speller til krampa tar dem. Så stor er ikke forskjellen på topp og bunn. Spør David eller Goliat om den saken.

Vålerengas småspill har blitt krampaktig. Nærmest kjedelig. Jo fortere Martin får løst opp tvangstrøya om å være landets morsomste og mest spillende lag, jo fortere vil Vålerenga bli det.

Knuste drømmer?
Næh, åssen det? Er ikke drømmen vår først og fremst seriegull? Nå kan vi bruke all tida på det. Og nå er det plutselig Vålerenga som er underdogs, det kommer godt med i de neste tre seriekampene som kommer tett som hagl. Vi venter oss et nytt Vålerenga i Fredrikstad 16. mai. Men om vi får det er en helt annen sak. Vi er tross alt Vålerenga. Men vi kan teksten: Vi står sammen og kjemper og vinner til slutt!

Det er bare seks poeng til toppen. Fire kamper og vi kan ta fotballferie i juni helt i toppen.

Kom igjen Enga!