Dagboka mandag 26. september, 2011

Med hjemmeseier mot Rosenborg er plutselig Vålerenga i posisjon til å i hvert fall kjempe om medalja i år. Ikke verst, i en sesong vi egentlig hadde gitt opp. Men det viser seg at årets serie, med mulig unntak for gullet, er rekordjevn og da gjør 3-4 seire på rad susen.

Ingen god følelse før kamp i går, RBK har gått fra seier til seier og på mange måter så ut til å komme i det siget der de er mer eller mindre uslåelige. Dessuten så minnet sidemannen om at Vålerenga så godt som aldri (det vil si aldri – med unntak at siste kamp høsten 2004 da gullet glapp selv etter storseier mot Stabæk) vinner når det er mer enn 18000 til stede på Ullevaal. Vi kranglet litt om denne statistikken gjaldt «antall solgte billetter» eller ikke, og hvor mange som egentlig var innenfor portene, men tilbake til saken: om det er noe mange år som Vålerengasupporter har lært en, så er det at «gode», eller «dårlige» følelser før kamp betyr mindre enn ingenting. Selv med 3-0 under kamp er det ingen som helst grunn til å ta og føle på godfølelsen før ekstraminuttene blir annonsert. Det hardt erhvervede kyniske livssynet til tross, det skal ikke nektes for at det var et og annet smil å se på Klagemuren under pausen i går: kampen var langt fra vunnet, men Vålerenga hadde prestert en omgang fullt på høyde med Norges for tiden antagelig beste lag og ledet fortjent 1-0 etter et nydelig cornermål signert Veigar Pall og André Toppscorer Muri. Dessuten var det helt tydelig at seiersviljen vi kanskje har savnet i hele år var tilbake.

Satt på banen og så ikke TV2 i går, men Martin Andresen sa seg visst enig i akkurat det:

– Nei, altså når en spiller forsåvidt går helt fair, men knallhardt inn i duellen, så er jeg fornøyd med en sånn innstilling, sier Andresen til TV2 i anledning Ogudes kollisjon med keeper Örlund.

Det syntes Jan Jönsson lite om.

– Nei, jeg skjønner ikke hvordan man kan applaudere og godte seg over noe sånt, svarer RBK-treneren.

Det skjønner vi, for makan til sutrete gjeng har vi ikke sett på banen siden sist Rosenborg visitterte. For eksempel Mikael Dorsin går kontinuerlig å kjefter på dommeren og det er en skandale at han får slippe unna med sånt uten å pådra seg kort. Og Rade Prica og han andre svensken, Lustig, er ikke det hår bedre. Det er egentlig et lite mirakel at Vålerenga ikke fikk straffe i mot i løpet av kampen, kampens dommer Tommy Skjerven tatt i betraktning.

Man trodde kanskje det skulle holde med å utvise gode Fredrik Stoor, men den gang ei: Vålerenga la om, første til 4-4-1, deretter 4-5-0, og til slutt noe som ligner på 5-4-0, og red de siste 15 minutters storm av ved hjelp av et friskt innbytte fra Håvard Nielsen og kjemping i alle ledd for å vinne ethvert og alle innkast.

Bra jobba! og nå er Vålerenga i en posisjon der medalje er innenfor rekkevidde: Dessverre så betyr det å komme bakfra at man ikke kan slappe av, hver eneste kamp framover blir en slags cupfinale nå for å holde tritt med de andre lagene rundt oss. Dem er det mange av. Men med seier borte mot Brann så skulle en tro at en kanskje kunne begynne å se noen av dem i bakspeilet, i stedet for i baklysene. Dessuten så hadde det langt på vei opphevet en av sesongens store flauser – hjemmekampen mot Brann er noe av det flaueste Vålerenga har prestert i år, så vi satser på at det er en kamp spillere har lyst å balansere regnskapet med.

Egentlig herlig å være en posisjon der en gidder å finsikte tabellen. Ikke sant?