En skikkelig drittsesong

Sesongen 2011 er for lengst over. Vi står igjen med tomme lommer, uten ære og med dystre fremtidsutsikter. VPN oppsummerer året som gikk og ser mot fremtiden i denne deprimerende artikkelen.

Klare for kamp?
Etter en herlig sluttspurt høsten 2010 lå alt til rette for sesong med muligheter i 2011. Vel var vi litt bekymret da Moa ble borte og bekymringen gikk til frykt i takt med at klubben kvitta seg med offensive spillere. Men vi trodde at Martins avart av totalfotball ville bringe resultater etterhvert som laget fant mer ut av sin taktikk. Slik gikk det ikke.

Oppkjøringen til sesongen satte alt på spill før første spark var sparka. Spillerne dro på ferie med egentrening som hjemmelekse. Da de kom tilbake skulle formen være opprettholdt slik at Vålerenga skulle være rusta for å trene med ball.

Istedet kom de tilbake i dårligere form enn før. Oppkjøringen ble til en treningsperiode for å få opp formen. Bonusen fra det ble flere skader, en smalere tilgjengelig stall og enda mer press på de som ikke var skada. Og vårsesongen ble prega av både utrente og skada spillere. Vi stinka. I en rettferdig verden skulle spillerne vært trekt i lønn eller i det minste fått en skriftlig advarsel. (ved andre advarsel sparken)

Da laget etter sommeren begynte å komme i form fikk vi også bedre resultater. Laget var endog i flytsonen og vi tok poeng i flere kamper på rad. Vi så medalje og plass i Europa innenfor rekkevidde.  Så snubla vi igjen. Og ramla ned på sjuende plass i løpet av noen få kamper, på pinligste vis. Kanskje var det skadene som spilte inn, kanskje var det treneren som svikta med taktikken. Men jobben var heller ikke lettere etter at vi hadde bomma kapitalt med nesten alle spilleroverganger.

Spillerovergangene fra helvete
Hver og en av overgangene fra Moa til Gunnarsson kan forståes og forklares om man ser på dem isolert sett. Men det holder ikke.  Ledelsen ved Haakonsen og Andresen (og de som ga dem eller ikke ga dem disponible midler) klarte ikke takle det store bildet. De klarte ikke å ruste oss opp samtidig som de tillot at vi ble rusta ned. Det ansvaret må de ta.

Noe som tross alt lignet et panikkjøp med islendingen ga heller ikke noen vesentlige resultater, unntatt en kjip sak i fotballens og Norges rettsvesen. Vi kan bare håpe at onkel politi finner at Vålerenga har opptrådd redelig, og vi dømmer ingen før dommen er ute.

Skal vi oppsummere sesongen sportslig sett har klubben feilet på alle plan. Spillere, trenere og administrasjon.
Det er rett og slett for dårlig.

Ikke alene i sorgen
Men det er ikke bare Vålerenga som svikter i norsk fotball. Sesongen 2011 vil gå ned i historien som den sesongen da alle norsk fotballs sykdomssymptomer ble synlige for alle. Fra den dagen TV2 skrev den legendariske milliardavtalen og fotballens ledere gikk amok i sin griskhet har spiralen pekt nedover, på tross av alle pengene. Kvaliteten på de gode lagene har falt, og utvidelsen av Tippeligaen med flere svakere lag har dratt ned nivået ytterligere. Klubbene stinker enda mer enn før når de er i Europa, landslaget er på trynet, trenere får sparken over en lav sko, spillerovergangene har eksplodert i antall, importen har økt og klubbene etterforskes for triks og raske handler som følge av desperasjonen i jakten på tippeligaplass og medaljer.

Eseler etter gulerøtter
Supporterne var nok skeptiske i utgangspunktet, men som dumme eseler har de fleste av oss latt seg blende av skattkister med klingende mynt. Fokus har ligget på den neste spennende overgangen, og silly season har blitt den nye favorittsåpeoperaen etter Hotel Cæsar.

Spesielt nye supportere med sin tv-seende kulturarv fra den allerede forkvaklede internasjonale fotballen har skreket høyere i mangelen på resultater og således bidratt til raskere fart på spiralen som går nedover med raskere utskiftning av stall og trenere. Klubblederne har for det meste vært like rake i ryggen som gjennomkokt asparges og gjort som fansen og ikke minst media har skreket om.

Media er vinneren, ennå
Media er den eneste vinneren så langt. De har fått retten av grådige fotballedere til å bestemme når kampene skal spilles og de har fått gleden av å skrike krise stadig oftere og på flere plattformer enn før. Medieeksplosjonen har gitt flere tv-kanaler, radiokanaler og nettsteder som alle må ha saker, og de snille sakene selger minst.

Det aller mest treffende bildet så vi på TV allerede noen år siden da Kjetil Rekdals Vålerenga sleit og vi så Rekdal bli grilla i 40 minutter av et tjuetalls journalister rundt benken utafor Vallhall. Som en flokk med hyener.

Konfronterer du sportsjournalistene med dette er de langt unna å ta selvkritikk. De har jo ikke tatt avgjørelsene, de bare rapporterer dem. Yeah right.

Men medias kortsiktighet begynner snart å synes. Om publikum fortsetter å falle fra slik de gjør nå og de norske klubbene og landslaget fortsetter sin sportslige nedtur vil selv ikke Rune Hauge klare å selge rettigheter til milliarden. Og sponsorene vil lure på om pengene er bedre investert i andre idretter. Da er plutselig ikke «produktet» norsk fotball like mye verdt, og det blir mange som må gå planken. Og media selv vil selvsagt være uten skyld.

Quo vadis, Vålerenga?
Hva skal så Vålerenga gjøre i denne suppa vi har stelt istand for oss selv?

Jobbe for færre lag i ligaen, intensivere jobben med å bringe frem egne talenter, forvalte pengene edruelig (noe som strengt tatt Vålerenga var flinkere til enn de fleste faktisk), sørge for at spillerne faktisk følger opp sine forpliktelser og finner igjen æren med å spille for en av Norges og Nordens mest tradisjonsrike klubber. Og ikke minst ta sine supportere, de som faktisk sørger for at det i det hele tatt ER noen på tribunen, på alvor. De edru supporterne, ikke de som joiker i et eller annet forum.

Sparke Martin?
Så har vi det store, typiske spørsmålet som media elsker og som vi supportere stiller for ofte:
På tide å sparke treneren?

På ja-siden kan vi jo se at Martin ikke har innfridd på sine år. Et cupgull er bra, men det var i 2011 læretiden var over. Dette skulle han ha klart bedre.
På nei-siden er all usikkerheten som følger av nok et treneskifte. Det har ikke funka i Trondheim, Stavanger eller Kristiansand. Ny trener betyr sluttpakke til den gamle, ny filosofi, nye spillere, ny tilpasning av alt. Det er rett og slett jævlig dyrt og en av hovedårsakene til at mange norske (og internasjonale) klubber sliter med budsjettene.
Så igjen skal man jo si at man kan ikke frede trenere for all fremtid bare for å slippe usikkerheten.

Ta ansvar!
Ansvaret for de rette avgjørelsene her ligger ikke hos oss, eller media. Det ligger hos lederne. Vålerengas sportslige styre har den tunge jobben med å evaluere hvorvidt prosjekt Martin faktisk kan begynne å levere, eller hvorvidt klubben må se etter andre løsninger. Det eneste som er ganske sikkert er at man kan ikke gi Martin fyken uten å ha den andre planen klar. Og skal man gi han fyken bør det skje kjapt om man skal klare å sette opp noe som funker i 2012. Ellers blir det enda en ventesesong…

Jeg er ikke kvalifisert til å besvare trenerspørsmålet, ei heller er du. Vi kan tro vi vet best, men vi vet faktisk ikke alt som må vites om klubbens økonomi, trenerens tillitskapital og hva som finnes av alternative løsninger. Men det BØR lederne vite. Og akkurat her har du en av de sjukere tingene i fotballen. At trenere og spillere ryker ut og inn i kolibriknulletempo, men lederne som setter rammene blir sittende uten mistillit. Det er helt underlig, all den tid det er nettopp de lederne som er ansvarlige for klubbene, og det er nettopp de lederne som får fyken i private bedrifter når de ikke leverer.

Vi kan bare krysse fingrene, håpe at Vålerengas styre og administrasjon er skikket til å stake ut en kurs i 2012 som bringer glede, ikke mer dritt på fingra. Hvis ikke bør de gå.

Lysglimt.
Til slutt, det var ikke absolutt alt som var dritt i 2011. For å løfte humøret litt tar jeg med de tre tingene som jeg kommer til å huske fra sesongen. At vi slo bøfla igjen på Vårt Åråsen, at vi knuste skarrepakket i Bergen og at Freddy ble hylla og scora i sin siste kamp for Vålerenga.

Måtte sesongen 2012 bringe oss og norsk fotball mer glede enn det.