Vålerenga er inne i en krise som minner sterkt om det som skjedde høsten 2003. Det er på tide å brøste støvet av noen kjente strofer.
Så er det på’n igjen
Vi framstår som nisser for tida. De som vil oss alt vondt her i verden har fått vann på mølla, salt til maten og glidekrem til rumpekjøringa.
Lyn er klassens klovn, vi er bare en ussel taper med stort sett G eller NG på alle prøver, tentamener og eksamener. Vi er han som blir valgt sist når klassen har gym og det er kanonball som står på programmet. Vi er han som ikke klarer å få ferdig fuglekassa, smørefjøla og lysestaken på sløyd’n. Vi er han som damene driter i. Ikke er vi nerden som tar hevn på gjenforeningen om 20 år heller.
Vi er mediokre Vålerenga. Middelhavsfareren uten framtidsvyer, kun en ussel døll runkedust uten noe særlig mening om noe som helst.
Sånn er det i alle fall hvis man leser avisene, debattforumene, klubbens sider og ikke minst VPN. Og det er vel mye sant i denne svartmalinga, og det ser jo ikke ut til å ta slutt. På søndag venter Stabæk i sin gymsal der ute på rullebanen – vi husker jo alle hvordan det gikk i fjor. Og vi husker jo hvordan det gikk i kampen etter, og dessverre også hvordan det gikk i møtet på Ullevaal tidligere i år.
Vålerenga har stinka før, vi har blitt kvitt stanken for så å hoppe rett ut i møkka igjen.
Kan det ikke snart ta slutt? Vi er slitne nå, vi trenger stabile forhold, mange av oss begynner å dra på åra og vi orker liksom ikke så mange runder i Vålerengas rollercoaster som før.
Så hva kan det føre til dette da?
En kompis av meg sa at nedturer, krangling og annen dritt er som kompost i et forhold. Det var en gang jeg hadde kjærlighetssorg og var nedafor på grunn av ei dame. Fin var hun også, og så dumpa hun meg. Knulla en annen fyr på fest mens jeg var der. Det var tøft. Men så ble det liksom til at hun kom tilbake til meg da, da hu innså at han typen hadde dame hjemme i USA, og at han hadde barn, og hu var lei seg og så jeg at det er greit, men på et premiss:
Jeg skal straffepule deg i ræva!
Det dreiv jeg med i noen uker, men gikk lei til slutt. Og så var det tilbake i vanlige former noen år, før jeg ga dama votten og fant meg ei dame som hadde bein i nesa og pågangsmot.
Så kan man jo spørre seg om denne formen for utlevering har noe i dagboka å gjøre. Og svaret er jo selvfølgelig ja.
Mange av oss er sure og sinte. Vi føler at Martin & Co. har dratt det vakreste vi har – Vålerenga (hvis det er noen tvil) – ned i søla. Vi er sinte, vi driter i å komme på kamp, og vi begynner å legge premisser for vår kjærlighet til klubben. Og er vi da noe mer enn vanlige fotballinteresserte tullinger? Folk som kommer på kamp for å se god fotball – som kan alt om taktikk, strategi, hvem som skulle spilt der og hvem som skulle gjort det og det og i hvert fall det?
Er vi noe bedre enn Bertil, Morten eller Truls?
Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Vålerenga er mer enn fotball – det er lidenskap, det er fellesskap og det er samhold. Men det er også lov å kreve noe tilbake. Klubben og dens spillere skal ha gjensidig respekt for klubbens supportere – de skal skjønne at for oss handler det om mer enn salt til maten.
Det handler om å gi noe tilbake.
Og hva ønsker vi oss?
Jo: At dere rævkjører Stabæk etter alle kunstens regler på søndag, og viser oss at dere nyter hvert sekund av det.
Intet mindre intet mer. Og lurer dere på hvordan man rævkjører noen så kan dere bruke fantasien evt. søke på nett.