Etter en palmesusende helg glir vi inn i den stille uken med håp om at det ikke blir helt stille på Ullevål i kveld. Du stiller vel?
Pokalen hjem
Pokal nr 30 er i boks, bare 26 av dem er for hockey, og det er ikke én for lite. Vi gratulerer! Takk til alle gutta, og spesielt til superveteran Kenneth Larsen som ordna den eneste skåringa i finalen mot Sparta. Les mer om hockeybragden her.
For oss i Vålerenga er det selvsagt ikke noe som er bedre for norsk håkki enn at Vålerenga soper med seg alt. Det er som det skal være. Utenfor våre rekker er det mulig det finnes en eller annen motforestilling. Sånn omtrent som at en og annen fotballinteressert i landet etter hvert synes at det ikke er ålreit om Rosenborg skulle komme igjen og innta et nytt ti-års hegemonimareritt. Men etter en forrykende god start ser det heldigvis ut til at hele Norges Troillunga er tilbake der de har vært i det siste, tilbake i flokken der alle slår alle, og alle i motsetning til oss, tror at Vålerenga ikke tar gull i år.
Tredje serierunde
Godbiten gjenstår, den kommer i kveld, men det var nå et og annet som skjedde i går også. Vi merket oss spesielt den livlige og spreke svensken Erik Hamrén. Med spenst som en tepose – for å bruke en Ivar Hoff klassiker – spratt han ti centimeter opp i lufta og vikla seg inn i sitt seksmeters svar på det kongelige skjerfet med Mette Marit knute, i ellevill begeistring over et selvmål. Ellers så vi også at det lettskremte Lerkendals-publikummet ble skånet for nærkontakt med hundre farlige tilreisende Brannsupportere som fikk anvist plass nærmere Tempe kirke enn hjørneflagget. Med en folketom sikkerhetssone som strakk seg nesten over halve langsida, viste Rosenborg vanlig, trøndersk gjestfrihet og pakka bortepakket inn i gjerdenetting på et sted hvor de så minst like lite som tilreisende gjorde fra den sølete sandflata som Brann en gang i tida tilbød gjestene sine. Øye for øye, og sånt. Selv store, stygge Klanen fikk ikke så dårlig velkomst i serieåpninga.
Stedet for alle
Ullevål. Vår nasjonale stolthet av en fotballarena. Et Fort i landskampsammenheng. En Bastion for laget med tomme tribuner. Et sted å være for lag med sjel, som oss som helst ikke vil være der et sekund lenger enn nødvendig. Fra kontorvinduer og fjerne VIP fasiliteter skuer skjelvende Sondre, sure Roger og nyklipte Karen ut over sine undersåtter, en forhatt gjeng stående pøbel og brannstiftere; publikum – det nødvendige onde.
Kubjeller, vikinghjelmer og landsforræderske pipekonserter er landskampenes ansiktsmalte maske. Til hverdags annenhver uke fylles arenaen med et dusin fjortiser, men det som holder liv i gamle Ullevål, er vårs. Eller burde være det, med trøkk fra Bendit og ny giv fra Bredden. Niks buing mot andre enn dommere og bønder. Og dobling av publikumstallet. Der skulle vi ha vøri. Men er det desverre ikke. Klubben budsjetter med 14500 hver hjemmekamp. Mot sildefiskerne fra vest møtte drøyt 9 tusen. Åssen blir det i kveld når skoltesamene og fiskerne fra nord inntar VG nedre?
Gutta trenger oss i kveld. Tromsø spelte ball i hatt i lange perioder mot Rosenborg forrige runde, men dessverre uten rettferdig uttelling, og sånt vokser og gror inni folk til noe som heter revansj som denne gangen står i fare for å gå ut over oss. Gutta våre trenger all støtte dem kan få fra halvfulle Ullevål skal vi få de tre poenga vi fortjener og som bringer oss helt opp i raua på møresilda før vi overtar toppen for godt etter påske. Men viktigere enn fjorten eller seksten tusen, er at dem som stiller gjør det på alvor. Det blir motgang i kveld. Vi trenger ikke medgangsupportere og sure kritikere som hoderystende forlater stadion et kvarter før slutt. Hva hjelper det med noenlunde fulle tribuner om dem høres tomme ut?
Lyn har etter hvert innsett at det lyder hult fra tomme Ullevål når klubben forsøker å fylle stadion og lage stemning. Geniet i flokken kom på noe glupt. Før helga samlet de 200 supportere i Bendit og tok et bilde. Tipper de har øvd mye, for mange, i hvert fall noen, så blide og jublende ut på bildet i lørdagspapirutgaven av Aftenposten. De strekker ut armene, de jubler og de ler så glad er de så glad er de. Og etterpå svinger de seg og takker og bukker for at noen har funnet opp duplikatmaskinen så alle de 200 som er fotografert i naturlig størrelse kan dupliseres på et 1000 kvadratmeter stort banner. Benditsvingen stenges for godt på Lynkampene. Kjempebanneret rulles ut over tribunen like lett og naturlig som naturgress rulles ut over Brann Stadi.., eh.. torv-almenningen. Tegneserielaget Lyn har fått sine vel fortjente supportere. Med litt blafring i lakenet ser det faktisk ut som at de er levende. Med en CD-spiller eller to under mesterstykket blir publikummet lydhørt også. Det høres ut som en aprilspøk, men er det ikke. Bortsatt fra det der med 200 supportere. Det er en skrivefeil. Det skal være tjue.
Vålerenga i dag
Blir Dawda klar, eller får vi se Fellah fra start? I det Dagboka går i trykken har vi ikke fått oppdatert oss når det gjelder skadesituasjonen. Følg med på vif-fotball.no
Spiller Lars Iver Strand? Spiller han i så fall for godt?
Gabardinmannen tar i mot gjester fra nord
VPNs fotballskole fortsetter, sjette kapittel er klart