Endelig en fotballkveld med mening selv om det var trening. Håpet er tent for både Vålerenga og landslaget, men for Vålerengahijaben er alt håp ute.
Hovedstyret i Vålerenga Fotball sier nei til Vålerenga-hijab.
Det har blåst frisk storm i hodeplaggene denne uka, og vi skjønner godt styret i Vålerenga om de nå har snudd sjalet etter vinden. Har de fullstendig feilberegnet publikum? Tuter de med alle ulvene der ute? Har klubben gått på et sviende antirasistisk nederlag? Forsøker Vålerenga Fotball å redde siste rest av troverdig ære med å ta en Obama: We screwed it up?
Nei, sier styreleder i Vålerenga Fotball, Odd Skarheim til VPN, og oppsummerer hijabsaken slik:
– Vålerenga mot Rasisme har med all verdens gode hensikter, arbeidet med dette, og så har det ulykkeligvis skjedd en glipp, saken har blitt offentliggjort blant annet på VIF-weben der den ble presentert som om den allerede var vedtatt, mens dette er en sak som må besluttes av hovedstyret i Vålerenga Fotball.
– Hovedstyret har bestemt at vi ikke anser det som naturlig at vi som et idrettslag skal drive kommersielt salg av hijaber.
– Det er synd hvis hele hijabdebatten tar fokus fra hovedpoenget her, nemlig at vi ønsker jenter med muslimsk identitet hjertelig velkommen til oss. Og det går fint å bruke hijab. På og utenfor banen. Vålerenga mot Rasisme jobber bokstavelig talt med å få flere muslimske jenter på banen. Når folk nå leser at styret i klubben har vedtatt at vi ikke anser det som naturlig at vi som idrettslag skal bedrive kommersielt salg av hijaber, håper jeg folk ser denne forskjellen, sier Skarheim
Med dette avslutter VPN diskusjonen om Vålerengahijaben.
Vålerenga – Nasaf Qarshi 3-2
La det være sagt med en gang, det var greit nok, men litt smått og hakkete og så ble spillet helt grått og borte en gang i blant. Det er selvfølgelig ikke spillet, men Sumo-sendinga jeg snakker om, det var min første erfaring med laptop-fotball. Skepsisen min mot denne formen for fotballsendinger, er svekket. Misforstå meg rett: PC-fotball er nødhjelp, ikke noe jeg vil oppsøke hver serierunde. Jeg betaler glatt en hundrings for å se laget i mitt hjerte på denne mini-måten når alle andre naturlige utveier er blokkert. Fotball skal primært sees fra tribunen, om dét er umulig er pøbben og storskjermen andrevalget, mens TV-en i stua er en ensom ting som nesten like godt kan erstattes med den enda mer ensomme dataskjermen.
La det være sagt med en gang, dette var ikke bare greit nok, det var en god Vålerengakamp jeg så på 14-tommers LCD. Jeg så et lag som visste at motstanderns mål lå et sted der framme på kortsida og ikke på en av langsidene eller i midtsirkelen. Særlig i første halvdel av første omgang, men også i perioder i andre, gikk det mye raskere framover enn det jeg husker fra altfor mange kamper i fjor da alt skulle fram og tilbake og for all del innom Martin på midten. Jeg bare håper den positive forvandlingen ikke skyldtes at Martin var i Tyskland! Jeg ble så begeistret av det raske og presise spillet langs bakken, opprullingen på kantene og de presise innleggene, at jeg helt glemte hvor gammel og gretten jeg burde være . Beklager, men jeg har lite negativt å komme med, bortsett fra at Freddy var sløv når han sovna fra markeringen, og resten av det stillestående forsvaret lot uzbekistanerne utlikne etter corner til 1-1 etter et snaut kvarter. Og det andre baklengsmålet etter et markkryperfrispark som sneik seg inn ved nettopp den stolperota den lille Vålerenga-muren var satt til å dekke, bekrefter det vi stadig får hint om: forsvaret er kanskje ikke godt nok. Jeg sier kanskje.
Jeg syns unge Stefan Strandberg virket sterk, og hvilken pasningsfot! Greit nok at Bengt Sæternes sto for et klassemål fra død vinkel, men forspillet var Strandbergs, med framspillet til Lars Iver dos Jalland (for å si det sånn). Strandberg blir stor en gang, han er ganske stor nå, men mister kanskje hodet når han blir rundlurt. I går slapp han unna et gult som kanskje kunne vært rødt siden han kanskje var bakerste mann når han felte en type, men han fikk sitt fortjente gule litt seinere. Sånn er det bare, jobber du hardt nok, så får du det du ber om! Når jeg snakker om å miste hodet, så er det ikke i bokstavelig forstand, bare nesten. Først fikk Strandberg seg en i trynet etter 10 minutter og ble litt fortumla, og 10 minutter før slutt kjørte han fjeset inn i en uzbeker-albue eller motsatt, og tok telling igjen, men han fullførte kampen.
Jørgen Jalland holdt mål, det er faktisk lenge siden jeg har sett så mye til ham, men om fotball hadde vært en individuell idrett hadde han kommet milelangt bak Lars Iver, Dawda, og Bengt. Kombinasjonene Lars Iver ut til sterkt kjempende Dawda og presist inn til Bengt i midten, var rett og slett en nytelse. Allan Jepsen var vekslende, men det gode humøret mitt så bare det gode, og dataskjermen var tross alt i minste laget til å se de store detaljene. Tanken slo meg at forsvaret vårt kanskje ikke er så dårlig som opplest og vedtatt. Storbæk kom inn mot slutten og viste seg positivt fram. I det hele tatt: Dette laget blir godt i år. Det skal bli spennende å se hvilke målsetninger Martin kommer med når han møter Klanen på Bohemen neste uke. Jeg ville gått for gull!
Motstanden var kanskje ikke all verden, men når jeg følte at jeg satt og så på en ordentlig fotballkamp, da er ikke et av lagene bånn. Nasaf Qarshi virket ballsikre, men valgte ofte å spille høyt, og framspillene var ganske presise. Hadde de orka å løpe så mye som Vålerenga, som virker å være i bedre form enn i fjor vår, kunne vi like gjerne tapt. Nasaf Qarshi ble nr 9 i hjemlig serie i fjor, i et land rangert bare 13 plasser bak Norge på FIFA-rankingen. Usunn fornuft og mattestatististiske sannsynlighetskalkyler vil derfor komme til den slutningen at dette er to lag i samme klasse, men den går jeg ikke på. I går var det klasseforskjell.
Alltid tilstedeværende vif-fotball gir deg kampinntrykk her og kampfakta og minuttreferat her
Gårsdagen rulla videre, og jeg rulla ut fra min ensomme enmanns webfotball til pøbb, storskjerm og fellesskap. Det er på tide å skifte til vi-form:
Tyskland – Norge 0-1
Er det noen som veit om en ledig advokat? Gjerne billig og dum, vedkommende blir ikke satt på så veldig store prøver. Det er regne-lærer’n til Egil Roger Olsen som skal saksøkes, hu lærerinna som ikke klarte å formidle prosentregning til en stakkar som nå sliter mot høye odds. Pedagogen Drillo er et ganske veltilpasset og vellykket menneske tross slagstøvler som festantrekk, men hva med regneferdighetene hans som kuliminerte med 17,67 prosent sjanse for å slå Tyskland? Der dreit du på draget, Egil! Det gjør ingenting siden du vant halve kongeriket. Unnskyld: Hele !
Det er klart Tyskland var nederlagsdømt fra første stund med så lav odds som 1,35 , mens Norge hadde tre ganger så mye, men sånt ser ikke Drillo, han tenker bare langpasninger og rævafotball, og det hadde han fått om ikke Tor Hogne hadde hatt termin og heldigvis måtte melde forfall. Med 3-metersmannen som oppspillspunkt hele kampen igjennom, hadde motstanderne av Drillo fått vann på mølla og prata Flopasning og dritt om det meste, uten å huske at Drillo-fotballen egentlig dreide seg om noe helt annet enn huet til Flo. Det dreide seg om breakdown og rask, gjennombruddshissig fotball. Den fikk vi se mye av i går. Småspillende, pasningssikre tyskere hadde ikke mulighet. Drillo er konge. De som mener dette var kjedelig og som helst ikke vil se mer drillodritt, kan jo la være. Det er et fritt land, og de som ikke vil underholdes bør få slippe, men samtidig bør de holde kjeft og være litt mer lavmælte om de tilfeldigvis også smykker seg med den tvilsomme tittelen ekspertkommentator.
Egil Roger Olsen vant alt i går. Den viktigste seier’n var hjertene våre. Nå har vi trua! Nå skal vi ikke kappe gode håp, men vi skal til Sør-Afrika. Det blir ikke lett, men stemninga rundt det latterliggjorte landslaget fra Hareides dager, har snudd. Laget har minimale sjanser for å nå VM-sluttspill, men med Egil Olsen er håpet tent, og med spill som i går kveld veit vi at vi har noe å gjøre i Sør-Afrika om vi mot alle odds skulle komme dit, men hva betyr odds? Svaret fikk vi i går.
Vålerengas mann på banen var usynlig i første omgang. Om han hadde vært dommer hadde det vært et kompliment, det er jo dommerjævlene som synes. Én gang så vi Martin de første førtifem, og det var på den måten vi ikke liker ham: Stå stille med ball mellom føttene og et speidende blikk liksom som om han skal demonstrere kongelig overblikk og kontroll for all verden, mens han i realiteten er en sinke. Med sånne fakter er vi glad han ikke var i Side tidligere på ettermiddagen, for da hadde Vålerenga ikke bare tapt, men resten av laget hadde ikke fått mulighet til å boltre seg.
Martin kom veldig sterkt tilbake etter pause, med utsøkte pasninger og framspill. Blikket hans er det lite å si på, vi tenker på langlobben mot målvakten som sto ørlite grann langt ute. Der kunne det vært 2-0. Det viktigste tross alt var at vår mann kom skadefri fra kampen. Det gnistra stygt fra de pene aua hans en gang i blant, men det gikk bra. Velkommen tilbake til Valle og vårt vinnerlag, Martin!
Våre siste ord om Norge og nordmenn, er at nordmenn øyner håpet, og spesielt gjelder dette den tretti år gammel nordmannen Runar Normann som utlikna til 1-1 for Vålerenga mot Newcastle på Ullevål i UEFA-cupen i februar 2004 og som nå vil nyte sin Indian Summer i Tromsdalen. VPN ønsker deg hell og lykke som mulig Adeccospiller, gamle rebell!