Brat Camp i Østfold, bot og bedring for de fleste, og det er det hele.
Hva mer venter du deg egentlig en onsdag i januar?
Fangene på fortet
Dypt inne i Østfolds villmark, nærmere bestemt 59°33’12» nordlig bredde 011°19’45» østlig lengde, på folkemunne kalt Mysen, finner vi Høytorp Fort. Med over 1100 meter med ganger, tunneler, rom og trapper fordelt på tre etasjer er dette et særlig vel egnet område for å bygge teamfølelse, ta utfordringer og kjenne gleden ved felles mestring (sitat hjemmesida til TeamKraft). Fra de dype skogene i det fjerne høres ulevehyl og saueglam, fra sandtaket i nærheten plasker utpinte mennesker forgjeves i melkesyre og surstoffgjeld. Det er Østfolds svar på Brat Camp, og denne uka har Vålerenga frivillig gått med på tre dagers fangenskap på fortet.
Her bygger TeamKraft Øst lag av gjenger som trenger å mestre samarbeid. Det er opplegg for alle, fra det enkleste til det helt ekstreme. Stabæk, for eksempel, har slitt seg gjennom noen mestringsøvelser for førskolen, mens A-laget vårt drar’n helt ut og velger den tøffeste linja. Det er beinhardt, grenser blir pressa, tømmerstokker og stein blir løfta langt inn i granskau og små timer. VIF-TV er på plass med kontinuerlig direkte dekning av begivenhetene. Vålerenga pines i Østfold, les, se og hør her hva klubben og gutta selv synes om sakene.
Seint i går hadde gruppa til en svært andpusten Freddy Boy tatt en snau ledelse, en ledelse de fort kan miste etter neste øvelse som de ikke har peil på hva innebærer, men som de fåfengt håper ikke blir fysisk. På spørsmål om dette virkelig er noe for fotballspellere, svarer Troy:
– It’s tough. This is very good for a football team, we’re here to work things out, to really kill each other
Troy is Killing us softly with his words, vi håper laget returnerer med liv og helse i behold og ikke i likbiler når Brat Camp avsluttes denne uka. For dem som ikke veit det, Brat Camp er TV-serien om uregjerlige typer som sendes på leir i USAs villmark i håp om at de skal forbedre seg. Livet der ute er fullstendig blottet for komfort, de møter den tøffe virkeligheten med hardt arbeid og disiplin. (Wikipedia)
Dommedag
Det sies at en vakker dag skal vi alle stå ansikt til ansikt med vår dommer. Vi tror bestemt at ikke absolutt alle skal det, ikke de som spiller matcher i det store utlandet ihvertfall, men vi som sysler med sporten her hjemme på berget vil fremdeles risikere å møte selveste dommern vår, Svein Erik Edvartsen. I går ble han fratatt all internasjonal ære, blant annet for to usedvanlig merkelige røde kort mot mot Vålerenga i fjor. Sånt går det selvsagt ikke an å sende utenlands, FIFA liker gutter som håndterer kortstokken profesjonelt. Stakkars Svein Erik, men du ba om det sjæl: Du kødder ikke ustraffa mot Vålerenga!
– Jeg følte at jeg kom inn i en ond sirkel, sier han.
Vi føler det mer som om det var spillerne som kom inn i hans onde sirkler, og vi skjønner ikke at NRK-sport klarer å snekre overskrifter som dette:
Toppdommer vraket.
Svein Erik han har vel aldri vært topp dommer! Han får likevel fortsatt dømme i eliteserien, men Tom Harald Hagen tar Hamar-dommerens plass i de internasjonale kampene. Til Edvartsens forsvar skal det sies at det ikke er lett å se alt som foregår mellom fireogførti bein, tooggtjue kjøtthuer og altfor mange aktive hender. Og i tillegg er det et milelangt regelverk å holde rede på. For eksempel denne:
§§ Offside skal bedømmes dersom en spiller deltar i aktivt spill. Å delta i aktivt spill vil si å spille eller berøre ballen etter at den sist er spilt eller berørt av en spiller på samme lag.
VPN trodde de fleste på banen i prinsippet var aktive, at det bare er dem som sitter på benken som ikke deltar i aktivt spill. Tydeligvis er vi ikke særlig tess som dommere sjæl, så vi håper nyttårsforsettet vårt om aldri mere å skrike dommerjævel holder litt lenger enn i fjor.
Som regel er det bare enkeltspillere som dømmes på banen. Utafor banen, derimot, hersker represalier og kollektiv straff. Om et par jævelunger smugler sprit og våpen inn på stadion, er det arrangørklubben som må ta støyten, samt straff til klubben tilhengerne kommer fra, og det er jo Vålerenga selvfølgelig. 25 tusen i bot til Enga for bluss på Ullevål, det var ingen bombe. Sensasjonen var at NFF gikk i seg selv og fant ut at det var jo egentlig dem som arrangerte cupfinalen, og at vakthold hadde dem egentlig ikke peiling på. NFF veit alt om åssen andre vakter skal oppføre seg, det er ikke forbundets sak å oppføre seg selv, men det medførte likevel at forbundet ila seg selv en like stor bot som den Enga fikk. Smart ikke sant, plukke femogtjue laken opp av egen kasse og legge dem ned i kassa igjen. Neida, penga gikk til et veldedig formål. VPN har ennå ikke mottatt pengene, og vi sendte derfor en mail til nff@fotball.no med disse spørsmålene:
– Går det an å få vite hvilket veldedige formål?
– Går Vålerenga-boten på 25000 også til et veldedig formål?
– Er det sånn at bøter generelt går til veldedige formål, eller går pengene til NFF-kassa?
Vi har ikke fått svar fra forbundet og ser oss derfor tvunget til å svare selv for å få saken ut av verden. Vi er ganske sikre på at bøtene som skrives ut til klubbene i løpet av året ikke går til veldedige formål, men rett inn i forbundskassa. Om NFF faktisk budsjetterer med disse gryna sånn som parkeringsselskapene gjør, er vi ikke fullt så sikre på, men why not? Vi ser fram til et korrekt svar fra forbundet på VPNs sider.
Vålerenga i dag
Søknadsfristen for Jobbsjansen går ut fredag den 16.januar. Få ut finger’n, send søknadsskjema.
Og så er det Sportsquiz på Bohemen klokka 18