Han med skjerfet mot han med penga

Trenerjakta starta ambisiøst med konkrete ønsker til kvalifikasjoner, god tid til sondering av muligheter og generell optimisme til at klubben kunne få inn en hovedtrener med kompetanse og evne til å samle spillere, supportere, administrasjon og alle andre rundt Vålerenga. Nå har det hele grunnstøtt i den vanlige interessekonflikten Vålerenga er kjent for. 

Hovedstyret og det sportslige

Åge Petter Christiansen, han med skjerfet, er profesjonell hodejeger. Det vil si at hans fag er å finne rett folk til forskjellige stillinger. Dermed angrep han trenerjakta på et vis han kjenner og er komfortabel med. En profil av hva slags type man ønsker til å føre Vålerenga videre ble utarbeidet og kandidater ble målt mot denne.

Derimot er ikke faget til han med skjerfet ansettelse av mennesker. En hodejeger leverer fra seg kandidatlista til de som har bedt om tjenesten så håndterer de ansettelse og personpolitikk. Her har noe gått galt for Christiansen.

Sett fra utsiden virker det som om leder av hovedstyret, i spann med sportslig utvalg, tidlig i prosessen utelukkende har fokusert på hvordan de kan få Per-Mathias Høgmo som ny hovedtrener. Tilsynelatende har dette skjedd uten noe videre kontakt med de som kan hjelpe til med den økonomiske biten. Helt på slutten av denne prosessen tok det helt av da Per-Mathias antagelig ville ta jobben om han slapp å jobbe så mye på Valle, mest med sin doktorgrad, og overlate det daglige arbeidet til trenere på feltet. I utgangspunktet ikke noe galt i det, men Per-Mathias ville ha med et par karer fra Hønefoss. I praksis ville det bety at noen i eksisterende trenerapparat ville få sparken, noen han med skjerfet åpenbart syntes var skikkelig lurt.

Hva slags personalpolitikk er det?

Vi liker fremdeles å late som om Vålerengens idrettsforening er en arbeiderklubb med god sosial profil. Da bør man også vise dette i praksis med egne ansatte. Det kan godt være at tiden er inne for å bytte ut et par i trenerapparatet også, men det må gjøres på en ryddig måte. Ikke gjennom media.

Investorene og I

Ingen er vel overrasket over at Kjetil Rekdal begynte å ringe så snart han var ferdig med sin jobb i Ålesund og Martin hadde gjort sitt i Oslo. Dette er logisk og forutsigbart. Det er vel heller ingen grunn til å tro at telefonene kun gikk til Valle, om man har lest boka «Mitt liv som I» veit man at Kjetils forhold til investor Trøim er nært. Åpenbart synes gutta i London det vil være moro å føre klubben noen år tilbake og få I på Valle igjen. Oppfatter vi VG rett synes også administrasjonen på Valle denne løsningen er genial. Ikke av sportslige grunner, men økonomiske. Da ser vel administrerende sitt snitt til å sikre egen lønn, fete bonuser og heftige julebord. Altså er det ikke sikkert det sportslige som står i fokus.

Trenerjakta er med andre ord igjen overlatt til de samme folka som trumfa inn Martin Andresen til fordel for Erik Hamrén som var i Oslo for å signere kontrakt.

Jubilanten taper

På en side har vi altså en fyr med skjerf som ikke er helt stødig på kommunikasjon, støttet av et sportslig utvalg hvor lederen (Håvard Lunde) er på vei ut. På den andre siden står en investor med administrasjonen på Valle i ryggen. I midten står Vålerenga, en jubilant som neppe er tjent med å bli skubbet fra to forskjellige kanter. Til syvende og sist ser det ut som om han med penga får sin vilje. Er det egentlig greit? Er det virkelig årleit at en investor bruker økonomiske muskler for å få kompisen sin ansatt i ledende posisjon i et selskap? Selv om man skulle finne på å investere i, for eksempel, Front Line er det ikke sikkert man har videre kunnskap om shipping og bør bli engasjert i hvem som skal jobbe der og strategiske valg enten det er på kort eller lang sikt.

Denne prosessen har pressen nærmest kunne følge fra telefonsamtale til telefonsamtale. Det er spesielt at såpass mange detaljer fra forhandlingene med Per-Mathias har kommet frem til redaksjonene i det ganske land. Hvem har hatt interesse av disse lekkasjene? I hvert fall ikke de som har jobbet for Per-Mathias som ny trener og da gjenstår administrasjonen og London. Inkontinens er historisk knyttet til Vålerenga og ingen kur er på plass foreløpig.

Hva nå?

I etterpåklokskapens lys burde nok han med skjerfet prata litt mer med folk rundt seg, også han med penga. I hvert fall har han med skjerfet klart å etablere et inntrykk av at han har gjort det meste uten særlig drøftinger med andre. Nå har han satt klubben i ei lita knipe. Etter å ha felt en tåre på TV2 og uttrykt sin skuffelse i Aftenposten over at det ikke ble landa noen avtale med Per-Mathias har han spilt ut alle sine kort ovenfor andre kandidater. Enhver tilnærming til andre vil fremstå som en nødløsning og i praksis er ikke Christiansen lenger en del av trenerjakta.

Sånn går det når folk setter seg sjæl foran klubben, enten de er på frivillige verv, ansatt i AS eller har mulighet for å kjøpe sin egen lykke.

Og supporterne? Vi kan bare håpe at en gammel flamme ikke tar oss bakover men faktisk evner å ta tak i det positive som har skjedd i klubben siden forrige gang vi hadde det godt sammen og fører oss videre.