Trist – tristere – tristest

Det var en gang. Sånn begynner alle eventyr, men vil dette triste eventyret om et lite og forlatt skjerf få sin lykkelige slutt?

Det var en gang en liten klubb på St. Hanshaugen som het Lyn. Lyn var litt som Eric Cartman. Den hadde ingen riktige venner, men noen måtte henge litt med dem for de spilte i samme serie eller holdt til i samme by.

Da Lyn ble litt eldre flyttet klubben til Oslo Nord og Ullevaal, men medlemmene fortsatte å være ufyselige. ”Vi er så rike og vellykkede vi at vi klarer å stille 100 mann i smoking på 15 minutters varsel.” ble gjerne fulgt opp med ”Lyn burde flytte hjemmekampene sine om sommeren til Fredrikstad, for det er jo mye bedre for oss Lynsupportere å kjøre fra Hankø til Fredrikstad i skjærgårdsjeepen (til far) enn å komme seg inn til byen for å se kamp”.

Samtidig som Lyns medlemmer og supportere skrøt over hvor rike de var så solgte klubben seg stadig mer ut av stadion de hadde bygget. De måtte ha økonomisk hjelp og de startet med lyssky virksomhet. De hjalp en av verdens største og rikeste fotballklubber med å skjule talenter yngre enn 18 år fra utenfor EU/EØS til de var myndige og kunne flytte til England. Mens de holdt på med dette fant klubben ut at de skulle forfalske kontrakten til den beste og selge han til en annen klubb. Det var ikke så smart og førte bare til nok et kapittel om denne klubbens undergang.

Mens dette pågikk gikk supporterne deres fremdeles rundt og skrøt over hvor mye penger de hadde, men like etter at det ble kjent for til og med dem at klubben var i bunnløs gjeld i tillegg til å ikke dra inn penger selv, så ble det raskt merkbart mindre selvskryt fra denne lille klasen med livsløgnere.

Etter ett år hvor klubben har levd på kreditorers regning og klubben rykket ned med æren like mye i behold som det Henry Oliver Rinnan hadde da han tapte krigen, har tydeligvis realitetene sunket inn. Det er ikke så morsomt å være lissomrik.

Trist
Det er nå over en uke siden jeg la merke til at det lå et Lyn-skjerf til salgs i en av byens mange Fretexbutikker. Det er trist for en klubb når supporterne står og sorterer klær som skal til gjenvinning ser på kampskjerfet sitt og tenker ”jaja, du finner vel noen som liker deg en dag. Jeg gir deg til Frelsesarmeen.” Dette er plagget de fleste av oss verdsetter høyt. Det er dette vi løfter over hodet og synger unisont om klubben vår. Det er dette vi drar litt godt oppover ørene når det er som surest om våren og høsten og vi står der og lider med våre spillere og vår klubb i kulde, snø, regn og sludd. Det er også dette plagget som viser for hele verden hvem vi holder med der det stolt er knytt rundt halsen eller ligger over skuldrene enten på vei til og fra stadion eller når vi er ute en helt ordinær dag.

Tristere
Som jeg tidligere har nevnt så er det over en uke siden jeg så skjerfet i butikken. Hvor lenge det lå der før jeg så det vet ingen. Kanskje ble det lagt ut for salg samme dag, kanskje har det vært til salg i 1 måned, kanskje mer. Det er uansett tristere for en klubb at det selv ikke på Fretex finnes noen som vil ha skjerfet. Ingen gamle damer ser på det og tenker ”dette ser varmt og godt ut.” Ingen trendy mennesker på jakt etter kupp og storbysofistikert mote tenker ”Lyn! Dette representerer meg, her kan jeg være unik, moderne, lidenskapelig og samtidig en ekte mann.” Nei, det er til og med ingen av Lyn-supporterne som er innom som kjøper det. Og det er faktisk tristere enn at Lyn-supportere dumper klubbeffektene sine hos Frelsesarmeen.

Tristest
Det finnes ting som, for Lyn, er tristere enn at 1) deres supportere dumper klubbeffektene sine og 2) at ingen vil ha klubbeffektene – selv ikke når de går på billigsalg hos Fretex , og det er at prisen på dette ene skjerfet som er på billigsalg fremdeles har en utsalgspris på 49 kroner. Det høres kanskje ikke ut som en høy pris, spesielt ikke for lissomrike på Oslo vest og Oslo nord, men det er like fullt en pris som er 49 ganger høyere enn det CG Holding krevde som salgssum av Lyn for at klubben skulle få kjøpe seg selv tilbake – og det var etter at CG Holding slettet selskapets gjeld som den gang var på 15.000.000 kroner. Og om ikke det var trist nok så mente Lyn at det var en for høy sum. De takket nei første gangen de fikk tilbudet.

Tenk dere det. Dette Lyn-skjerfet som ingen i hele verden vil ha, er verdt nesten 50 ganger som mye som hele klubben. Det skal godt gjort å finne noe som er tristere for Lyn. Det måtte i så tilfelle være om det fremdeles var der neste uke.

Tro meg, jeg kommer til å holde dere oppdaterte. Hvor lang tid vil det ta før noen i hele verden er villig til å betale 49 kroner for et Lyn-skjerf? Kun tiden vil vise hvor lang tid det tar.

Legg for øvrig merke til den store alarmen på skjerfet. Selv Frelsesarmeen som er vant til å ta seg av folket på livets skyggeside stoler ikke på Lyn og dets supportere da også de må ha konkludert med at klubben er et klekkeri for tjuvradder.

Og det er bare hysterisk morsomt.