Vålerenga herja i leikegrinda på åttitallet. Det var gøy i begynnelsen. Så ble det en vane, og til slutt gadd ikke publikum å komme. Hadde det blitt for mye av det gode? Utrolig, men sant. Det hadde aldri skjedd i dag. For å si det med Finn Kalvik: Aldri i livet.
Norge slo England i 1981 og Lillelien gikk av skaftet. Saken var VIF, men den nye tikronemynten mangla av en eller annen grunn VIF-logoen. Det svingte av åttiåra. Da Finn Kalvik fikk null, tok Vålerenga gull. Og da Bobbysocks swingte seg til topps, starta nedturen for Enga. En som klatra i treet som skulle vokse inn i himmelen, men som ga seg i tide før treet knakk, var «Emil», en blid, ilter back fra Steinkjer som fremdeles spiller veteranfutsal med lagkamerater fra åttitallets store Vålerengalag. VPN har prata med Tor Brevik før seriestarten.
Hva trodde dere foran de to sesongene 1981 og 1984 ?
– Forventningene til 1981-sesongen var ikke spesielt store. Selv om vi vant cupen året før, så var vi faretruende nær nedrykkstreken. Og det var mange unge spillere i laget. Men foran 84-sesongen var det stikk motsatt, forventningene var voldsomme. Etter en så overbevisende sesong som 1983 med seriemesterskap og cupfinalespill, var det ikke annet å regne med enn gull. Og det slo også til, serien vant vi, men vi tapte publikum. Kanskje spilte vi kjedelig, ihvertfall veldig forutsigbart. Vi slo langt og sånn. Kanskje pressen også var med på å få ned interessen for Vålerenga med negativ skriving om spillet vårt. Men vi vant serien med klokkeklar margin til Viking som vi bare hadde slått med ett poeng i 1981.
De som holder rede på tall, vet at publikum svikta voldsomt på Bislett, fra et gjennomsnitt på snaut 10.000 i 1983 og ned under 5.500 i 1984
Du fikk med deg mye. Tre seriegull, ett cupmesterskap og én tapt finale. Hva mer?
– Jeg tror folk har glemt hvor nær Vålerenga var å gjøre det stort i Europa. Lyn var til da det eneste norske laget som hadde satt tydelige spor etter seg på kontinentet med kampene mot Barcelona i 1970, ellers hadde ikke norske lag vært i nærheten av å etablere seg ute, og nå skulle det liksom være vår tur. Kampene mot storlaget Sparta Praha viste at vi hadde noe digert på gang, det hadde absolutt ikke vært noe å si på om vi hadde gått videre. Men dessverre, litt uflaks og stang ut, og snipp, snapp, snute, europaeventyret var ute.
– Og så var det samholdet og vennskapet blant gutta. Samholdet var enormt bra. Det var mange sterke personligheter i gjengen, og sånt krever en krevende trener. Der var Leif Eriksen stor. Respekt og tillit var stikkordene, sånn bygde han vinnerkultur i laget.
Du fikk ikke all verdens spilletid i 1984, og du ga deg i Vålerenga året etter. Ante du at storhetstida til Vålerenga var slutt, eller …?
– Nei, tvert i mot. Hadde noen sagt høsten 1984 at det skulle gå 21 år til vi vant vårt neste seriemesterskap, hadde vi trudd typen hadde tørna. Vi hadde stø kurs mot himmelen. Så feil gikk det altså an å ta.
Hvordan går det med Vålerenga i år, og hvorfor?
– Det er vanskelig å si, men vi vinner om vi spiller som i cupfinalen. Men vi må jobbe. Det må synes i hver kamp og på hver trening. Det holder ikke med bare én kamp en gang i blant som cupfinalen. Vinnerkulturen må dyrkes, og her er det stikkord som lagmoral og kjemi kommer inn.
– Så dessverre, i en superjevn serie der hårfine forskjeller vil avgjøre, vinner Rosenborg. De er sultne nå, har hatt noen magre sesonger i det siste.
Det er godt å høre en trønder si dessverre om hele norges Rosenborg, og før vi avslutter praten sier han at han håper å stå på Vålerengafeltet på Lerkendal søndag, det avhenger litt av om han er restituert etter Vasaloppet. Der endte han bare 1,5 time bak kona si, men i neste år blir det revansj, lover han. Godt å se at det fremdeles er noen som veit å skille mellom vinter- og sommersport her i landet!
Les også:
Forventninger før seriestart – 2
Forventninger før seriestart – 1