Vi hater alle, alle hater oss. Dette synger vi stadig vekk i pur glede, men har du noen gang tenkt over hvor rett det egentlig er? Og har du tenkt over at folka vi liker å hate i NFF kanskje synger den samme sangen?
På Ullevål sitter en gjeng mer eller mindre oppegående personer vi med glede spyr eder og galle utvover når anledningen byr seg, hvilket er ganske ofte. Men Sondre og Karen er kun personifiseringen av bygdetrollet vi liker å kalle fotballfamilien. Altså hver eneste lille fotballklubb i vårt gjennomregulerte land.
Disse klubbene samles fra tid til annen under en seanse som kalles fotballtinget. Det er her vedtak og regler vedtas som forbundet siden skal administrere og håndheve.
Et slikt demokrati har mange styrker og en del åpenbare svakheter, eksempelvis stemmer delegater fra en klubb med 50 medlemmer og hederlig innsats i 5. divisjon over regler som strengt tatt kun gjelder lag i våre to øverste divisjoner.
Enhver klubb har to delegater og to stemmer. Her er det derfor viktig at klubbene ikke sover i timen slik at de for eksempel mister en av sine stemmer. Omtrent slik Vålerenga gjorde på fotballtinget i mars da de kun hadde sendt mannlige delegater. Kravet for å få to stemmer er at minst en av delegatene er kvinne.
Videre er det avgjørende at en setter seg inn i de saker som fremlegges og forstår konsekvensen av innholdet. Av en eller annen grunn sitter det nå en del klubbledere rundt i brakkene sine og er nervøse for at deres klubb skal miste poeng dersom lagets supportere utfolder seg på et vis som er uforenelig med tingets syn på en verden i harmoni.
Hvordan har vi kommet hit? Hvorfor argumenterte ikke storklubbene knallhardt mot breddeklubbenes tilbedelse av poengtrekk som genialt?
Jeg har aldri satt mine føtter i ett fotballting, men når jeg legger meg inntil min kjære om kvelden og lukker øynene får jeg bilder av mitt indre om hvordan det foregår:
Sosialt samvær og nettverksbygging er nok en viktig del av et fotballting og en viktig del av sosialt samvær er alkohol. Antagelig blir viktige saker tatt opp først dagen etter banketten slik at dømmekraften er på et minimunnivå.
Slik ligger jeg da og ser for meg eksempelvis Breen, uten at jeg vet om han noensinne er på tinget, sitte litt bak i salen med kuppelhue og smale øyne.
Når det da redegjøres for at pengestraff og poengtrekk er det eneste saliggjørende i verden er det fort gjort å sovne. På forhånd hadde man muligens tenkt seg å argumentere med at å spille for tomme tribuner eller på et stadion utenfor egen kommune også er harde straffer, men slikt forsvinner lett med frynsete nerver.
Når forslaget så går til avstemning og en ser folk rundt seg strekker armene i været kan man lett gå i surr om hva man er enig i. Er det om man vil ha øl til lunsjen eller er det bevilling til ny ballbinge? Da strekkes armen i været for sikkerhetsskyld og slik kan det ha gått til da tidenes mest usaklige sanksjonsmiddel ble vedtatt.
Når vi synger ”hater NFF” er det derfor et uttrykk for at vi hater et samlet fotballsamfunn. Et fotballsamfunn hvor egeninteressene strekker seg fra innkjøp av nye kjegler til bygging av stadier til flere hundre millioner.
Det må bli feil.