Hønefoss, ja. Ikke har dem høner og fossen er lagt i rør. Verden er rar.
Helt opp til vårt århundre var innlandsbyen beleiret av soldater. Mye rart ble pult fra mange kanter, garnisonsbyen sydet av liv og flatlus. Uten hærens innsats hadde byen vært utradert av sitt eget råtne arvemateriale for lenge siden.
Ingen ting varer evig. Da muren falt mistet Hønefoss sin strategiske betydning i den kalde krigen. Hæren trakk seg ut, og de siste fredsbevarende styrkene forsvant da all forskning tilsa at befolkningen i den lave gropa rundt Storelva ikke lenger kunne betraktes som en fare for allmennheten, så rart det enn høres.
Nå står de der aleine. E16 går utenom, soldatbrakkene er rivi. Hønsebønda er overlatt til seg selv og sin egen innavl uten innblanding fra en likegyldig omverden. Bilister som forviller seg til traktene trykker litt hardere på gassen for å få møtet overstått hurtigst mulig. Ingen går lenger og rusler på Ringerike av frykt for å møte blåveispiken med den beryktede hønefosshøna si.
En gang var det liv og fossefall i byen. Nå er det mest rør. Byfornying og nyetableringer går den veien høna sparker og innavlen har vist seg lite hensiktsmessig som rekrutteringsprosjekt. Liv og Fossekallen har begått kollektivt selvmord, rullatorfolket har overtatt sykkelstiene. Ingen reagerer, de ser ikke elendigheten gjennom sine private flokker av grå stær.
Og her av alle steder har de klart å stable på beina et fotballag i norsk toppklasse! Det sier mer om norsk fotball enn om Hønefoss ballklubb.
Veldig lite i Hønefoss BK dreier seg om egen stall. Det som finnes av egenprodusert stallfyll i regionen, er utlevde bondegamper, utslitt av upløyd mark og kjerrer med rynkete ringerikspoteter. De går rett i pølsekverna til Leiv Vidar som sikkert ikke er så nøye på det. Om det er heste- eller hønsekjøtt han selger i pølsebua si, genererer det uansett nok gryn til å importere all verdens avdanka travere til ballklubben. En periode fungerte sågar Vålerenga som en slags farmerklubb for hønseklubben, men de ringe rikingene fikk etter hvert konkurranse fra vennskapsbyen vår, Ålesund, når det gjaldt å meske seg i overskuddslageret på Valle.
I dag er det kun én spiller med stolt fortid som spiller på broiler-laget på Ringerike. Aleksander Solli skyter litt hardere, litt lengre og litt mer treffsikkert enn hester flest sparker. Verden er vel så ond at det nettopp er Solli som senker Vålerenga-skuta onsdag med et desperat vådeskudd som hevn for tapt spilletid i Martin-epoken.
Hønefoss spiller totalfotball, sies det. Iallfall sa eksperten på CMore noe sånt i kampen mot Tromsø søndag: ‘Alle må være med overalt alltid’.
Glem tallkombinasjoner og diamanter, her er det hønseflokk-prinsippet som gjelder; Tippeligaens svar på knøttefotball, ti spillere som jager i flokk i en støvsky som antyder hvor ballen befinner seg. Ja, hadde det enda vært sånn. Men det er det ikke.
Norsk er overraskende nok hovedmål i den internasjonale Hønefoss-garderoben. Vi kjenner ikke så mye til detaljene derfra, for eksempel veit vi ikke hvem den offensive høyrebacken Mora er mora til, men såpass har vi skjønt at Riski er en høyrisikofaktor for ethvert forsvar. Vi har også fått med oss at selv om byen Hønefoss fortjener mange sjikanerende latterkuler, er det ingen grunn til å le seg i hjæl av ballklubben. For ett år siden skrev vi dette i Dagboka om laget fra hønsebyen:
- Hønefoss spilte med hjertet utapå trøya og høna utapå trusa. De ga alt, lå kompakt med lagdelene og hadde alltid en mann å spille til etter gjenvinning og alltid en eller to spillere klare til farlige kontringer. Hønefoss vant fordi de var best. Rosenborg tapte fordi de har en gjeng sutrete luksusspillere.
Dagen etter at vi skrev dette røyk Vålerenga 0-1 i Hønefoss. Vålerenga fikk revansj seinhøstes med 3-2 på Ullevaal. Året før var HBK der vi trodde de skulle høre hjemme for alltid, i Adecco. I sølvsesongen 2010 tok Vålerenga kun ett poeng fra Hønefoss, 0-0 på Ullevaal og 1-3 tap på AKA Stadion. Det er lenge siden Hønefoss var en vits Vålerenga banker med henda på ryggen selv om vi innerst inne er tilbøyelige til å tro det.
Så vi forventer egentlig ikke annet enn at gutta blør for drakta. En vrien kamp, som kan tippe begge veier, men du verden så godt det skal smake når vi ribber Ringerikes stolte høner for fjær og ære i første omgang og koker suppe på restene i andre.
Kom igjen Enga! Vi taper aldri!
Foto: Dyrevernalliansen Burfri