Hvorfor lyktes VIF i 2010?

 

Er du interessert i fotball vil du alltid være nysgjerrig på spørsmålet: Hva bør vektlegges for å lykkes i angrep mot etablert forsvar?

Spilte for Vålerenga

Ståle Andersen spilte for Vålerenga fra 1990 til 1995 og er nå 43 år. For to år siden tok han trener 3-kurset med oppgaven “Hva bør vektlegges for å lykkes i angrep mot etablert forsvar?” Andrea Loberto ble dybdeintervjuet i 2011 om Vålerengas 2010-sesong. Vi siterer fritt og tilfeldig fra oppgaven som ligger på fotball.no.

– Denne delen av angrepsspillet har opptatt meg siden jeg spilte juniorfotball i Malmö FF på slutten av 1980-tallet under en trener inspirert av nederlandsk fotball. To tiår etter, etter en karriere som spiller i norsk og svensk eliteserie, og trener de siste årene, er jeg like nysgjerrig på temaet. Det på tross av mange år med ulike trenere med forskjellige tilnærminger til fotball. Ikke minst ble 1990-tallet en epoke som ga meg mitt nåværende fotballsyn, og standpunkt i forhold til hvilke begrensninger mangel på mestring mot etablert forsvar ga i angrepsspillet og hvilke muligheter det ga om vi fikk det til. Hvilke ferdigheter var det som skulle til?

Attraktiv spillestil

– Dette spørsmålet opptok meg tidlig i fotballkarrieren og opptar meg like sterkt ennå. I Norge spesielt oppfattet jeg som spiller en tendering mot å ikke ta risiko i spillet, skriver Ståle Andersen, som trente KFUM fra 2007 til 2010 med 4-3-3 som fast formasjon. Kåffa er kjent for å ha en såkalt attraktiv spillestil som liker å ha “ballen i laget”, som det heter.

Ferdighetene som Ståle mener må mestres er: Individuelle ferdigheter, mann mot mann-egenskaper og pasningsferdigheter. Det er relasjonelle ferdigheter som gjør at det blir et samspill og man må selvsagt også ha en struktur i laget samtidig som man tar hensyn til kampdimensjonen du blir utsatt for.

Vel, det høres jo fint ut, men hvordan får man det til? Historisk sett har jo all utvikling med tanke på fotballformasjoner de siste 100 årene gått i en retning: Mer defensivt preget spill. Nå kan det hende at trenden er i ferd med å endres, men den trenden er i så fall veldig ny. Og hvis tyskerne står for den nye stilen, er utviklingen i ferd med å snu igjen?

2-3-5-systemet

I følge Store Norske Leksikon (snl.no) har det stadig blitt flere spillere i forsvar og på midtbanen. Mens alle lagene til å begynne med spilte med fem angripere (to ytreløpere, to indreløpere og en senterløper), har de fleste lagene i dag bare én eller to spisser.

Det første spillesystemet ble kalt 2–3–5, med to forsvarere, tre midtbanespillere og fem angripere. Taktikken ble lagt om etter endringen av offside-regelen i 1925, da færre spillere kunne være mellom angriperen og målet uten at han var offside (fra tre til to). Herbert Chapman, legendarisk manager for Huddersfield og Arsenal, var den som utviklet 2–3–5-systemet videre, og trakk senterhalfen ned fra midtbanen, og indreløperne ned fra angrepet («W-formasjon»). Chapman ledet begge klubbene til tre ligamesterskap i 1920- og 1930-årene, og hans system ble toneangivende i 30 år.

4-2-4 i 1958

I 1958 vant imidlertid Brasil VM med en ny taktikk; med fire forsvarspillere, to sentrale spillere på midtbanen og fire angripere styrket brasilianerne forsvaret, samtidig som formasjonen oppfordret til teknisk og hurtig spill i angrep, gjerne langs kantene. Real Madrid spilte på samme måte, og vant Serievinnercupen fem år på rad fra 1956–60.

Utover i 1960-årene ble den ene angriperen flyttet ned til midtbanen, og få år senere ble 4–4–2 den mest populære formasjonen – en formasjon mange lag fortsatt bruker den dag i dag. I en del land er det også populært å spille med bare tre stoppere bakerst, og heller plassere fem spillere på midtbanen samt to i angrep.

Totalfotball

Ajax Amsterdam har sin egen, spesielle variant, som først ble utviklet rundt lagets storhetstid i 1970-årene – såkalt totalfotball. Systemet krever stor bevegelse og skifte av posisjoner og har aldri vunnet stor utbredelse, nettopp fordi det trenger lang innarbeidelse og høy presisjon.

På 2000-tallet har 4–5–1 blitt den mest vanlige formasjonen. Denne har flere varianter, hvor den offensivt kan brukes som en 4–3–3-formasjon, mens ytreløperne trekkes ned på midtbanen når laget forsvarer seg og skaper en 4–5–1-formasjon. 4–3–3-formasjonen var Rosenborgs suksessformel under lagets storhetstid på slutten av 1990-tallet og begyynnelsen av 2000-årene. Real Madrid har også hatt suksess med en egen variant, en 4–2–3–1-formasjon, med to defensive og tre offensive midtbanespillere.

Tika-taka

De siste årene har tika-taka-stilen (spansk tiqui-taca), utviklet av Barcelona, gitt størst suksess. Dette er en ballbesittende spillestil med kjappe pasninger, der en holder ballen i laget, gjerne i midtbaneleddet, mens en prøver å finne åpninger i motstanderens forsvarsformasjon. Hvis laget mister ballen, er det om å gjøre å vinne ballen tilbake i løpet av kortest mulig tid ved å legge et sterkt press på motstanderen. Med denne spillestilen vant Barcelona Mesterligaen i 2006, 2009 og 2011 og det spanske landslaget EM i 2008, VM i 2010 og EM i 2012.

Vålerenga 2010

Tilbake til Ståle sin oppgave, og han skriver:

Hva gjør VIF mot etablert forsvar eller delvis etablert forsvar? Har de retningslinjer i spillet eller går det mye på individuell frihet? De har et helt klart syn på sin igangsetting bakfra og dette er nøye opptegnet på forhånd. Mot delvis etablert har VIF til hensikt å «rive opp motstander» for å bruke deres uttrykk. Det betyr at de vil at motstander skal jage ball uten å oppnå ballerobring og VIF ønsker å utnytte ubalansen som oppstår.

Tre kjernepunkter

VIF har et fast grunnspill de søker om kampdimensjonen blir for tøff og de ikke lykkes sentralt i banen eller med å skape ubalanse. Deres tre kjernepunkter er:

– Finne overtallsituasjoner ved hjelp av hurtig spillvendinger.

– Luton Shelton. Shelton skjærer inn selv om bakrommet er begrenset for å motta ball bak stopper på ballside. Da skal pasningen slås på kropp. Alle kan slå dette gjennombruddet. Av personlig erfaring er jeg ikke tilhenger av det. Så mange gode pasningsleggere på halvt liggende vrist finnes muligens ikke i VIF, og du får forsøk av spillere som er bedre på noe annet og strengt tatt ikke bør slå.(Subjektivt observert).

– Mange samtidige bevegelser og framfor alt å lete etter 3.manns bevegelse i bakrom gjort av indreløper.

Fra 2009 til 2010

Hva gjorde VIF annerledes kontra 2009-sesongen, spør Ståle i sin oppgave, og svarer etter å ha dybdeintervjuet Andrea Loberto.

I 2009 hadde VIF prøvd gjennom vinteren på dårlig treningsmotstand å mestre spill mot etablert forsvar og lyktes med dette. Dette ga en falsk trygghet. Da sesongen endelig startet viste det seg at de ikke mestret denne fasen allikevel og forandret formasjon og kampstrategi umiddelbart. De innså at de ikke hadde nok ferdigheter i laget og et noe for svakt spillermateriell. VIF gikk over til en taktisk variant som de da mente ville bringe bedre resultater. De gikk over til en 4-5-1 formasjon med lavt press og satset på kontringer og dødballsituasjoner som fremste våpen.

Treningsarbeidet

Hva skjedde så inn mot 2010 sesongen? Det hele startet med treningsarbeidet. Hovedtrekkene som nevnes er følgende:

– Alle ballbesittelses-øvelser ble gjort på smalere/mindre baner. De skulle lære seg og hanskes med et høyere tempo i forhold til tid og rom. De skulle bli mer forberedt i trange situasjoner og skulle oftere forvente å motta ball.

– Alltid struktur i smålagsspill hvis antallet var fem eller flere. Trenerne ønsket å innføre formasjoner av dette for å bygge relasjoner mellom spillerne.

– Powerplay/spill mot etablert forsvar som struktur trening ble mer vektlagt i 2010.

– I strukturtreningen mot etablert forsvar har trenerne hatt større fokus på rolletrening for å bygge bedre relasjoner mellom spillerne og å rive i motstanderen(få de til å løpe etter) for å skape overtallssituasjoner og utnytte ubalansen som oppstår som følge av dette.

Kontinuitet

Andrea Loberto peker også på kontinuitet som en viktig faktor. På grunn av rammebetingelsene i klubben ble det ikke gjort store utskiftninger før 2010. Det viste seg å være et smart trekk fra klubben, i følge Loberto, selv om trenerteamet i utgangspunktet ville forsterke laget.

De fikk kjøre med nesten samme 11-er i en 4-2-3-1 formasjon. Stefan Strandberg kom tilbake fra utlån og forsterket laget. De spillerne som tok mest utvikling av treningen og gjorde store framskritt for VIF nevnes blant andre Andre Muri, Stefan Strandberg og Luton Shelton. I tillegg ble Harmeet Singh mer stabil. Kristofer Hæstad fant formen og holdt seg skadefri, det samme gjorde Mohammed Fellah som spilte sin første hele sesong etter beinbruddet.