Idrettsarrangementet i Vancouver er over. Det som ligger igjen nå er gullsnørr, sølvsnørr, bronsesnørr, fjerdeplasstårer og sisteplassspy. Vi er glade for at galskapen er over og at vi nå i de neste åtte månedene kan fokusere på noe annet en slipestrukturen i skisålene til Petter Northug jr. Hva skulle det være? Fotball selvfølgelig.
Snø
Det er fjorten dager til seriestart. Fjorten dager… Det er to uker det. I helga har jeg måkt snø, måkt snø og måkt snø. Kong Vinter ser ut til å være den som går av med seieren i klimakampen her på den nordlige delen av kalotten. Ikke før en bedriten sommer var over, så var han her og sendte kulde, snø, is og førkjølelse over hele landet. Så nå sitter jeg her da, støl som ei fjellgeit som har landa etter en tripp på fleinsopp. Hva faen er vitsen?
Vel, mine snøplager er ikke dine – med mindre du skulle på besøk til meg i helga da. Men jeg satt her alene jeg, og ble mer og mer muggen. Det eneste lyspunktet var at Canada tok hockeygullet i går etter en «rysare» av en match. At det var USA som ble slått gjorde ikke sakene mindre fornøyelige. Hæ? Sier vel en og annen Obamavenn, Amcarentusiast eller voldsromantiker? Hva er galt med USA da. Alt. Alt min venn. Men det var ikke det vi skulle snakke om, var det vel?
Nei, det var fotball. Jepp. Fotball i Norge om fjorten dager. Det kan bli spennende. I hvert fall for vår del. Og en del andres del også. Som et surrealistisk innslag i sportssidenes evige mas om ski, snørr, gul, sølv, bronse og denne forsmedlige fjerdeplassen har man allerede begynt å se på lagene i årets fotballsesong. VG har begynt på sin sedvanlige gjennomgang, og til min store glede dømmes (xxx) til en sisteplass i årets Tippeliga. Det varmet skal jeg si. Møkka fra hølet der oppe skal ned med midtstopper og markedssjef Vidar Riseth, eller var det midtsjef og markedsstopper?
Vi tipper at VG tipper at Rosenborg blir seriemestere, og at de tipper Vålerenga på en fjerde eller femteplass. Om halvannen uke kommer Truls Dæhli til å stå med armene i kors og si ting som: Rosenborg har oppskriften på suksess. Laget er bedre ledd for ledd. Selv om Hamrén drar til sommeren har de erfaringen som skal til for å befeste tronen som Norges beste lag. Og så videre og så videre. Om Vålerenga får vi servert den sedvanlige suppa om talenter, om prosjekt Martin, om rike onkler, om gamle tanter og om Bruno, Henger’n og Bonden.
Alt er som det skal være med andre ord. To uker før seriestart. To uker. Fjorten dager og netter. Med neglebiting. Søvnløse netter. Og angst.
Angst
Det drar seg til kjenner jeg. Det er fire måneder siden serieslutt. Før var jeg rolig på denne tida av året. Nå er jeg svett, engstelig, småamper og jeg lar meg lett provosere. Jeg leser side opp og side ned om saker som kan sies å ha en viss Vålerengarelevans. Med Vålerengarelevans snakker vi her om et utvidet begrep. Alt der Vålerenga, Vålerengarelasjoner eller noe som kan defineres som en Vålerengasak leses ord for ord. Og sakene dissekreres. De analyseres og katalogiseres. Jeg pløyer forumsider over hele nettet, ja til og med på de mer mørke sidene av Interenttet leter jeg. Og jeg finner stoff, bilder, filmsnutter og lydfiler som mulignes kan dekke mitt behov for å få bekrefta det jeg så lenge har vist. At det er en grunn til at jeg har angst.
Og hva går denne angsten så ut på? Det er komplekse greier dette her. Angsten er et av hovedelementene i mye av de mange store tenkere har tenkt gjennom de siste århundrene. For hva er egentlig angst? Er det redsel, er det kvalme, er det frykt? Er det noe du kan ta på, noe du kan se med det blotte øyet? Eller er det noe som fører deg sakte men sikkert mot stupet. Det store fallet. Er det noe som driver deg til vannvidd? Eller er det noe som rett og slett fører til at du er skjerpa når det virkelig smeller?
Sjøl så er jeg pissredd for at Vålerenga anno 2010 skal gjenta de siste to åras begredelige resultater. At folk fortsetter med å slutte å komme på kamp. At Martin for fyken og at pressen kaster seg over klubben vår, og skriver den om til lungemos eller biff tartar.
Men det jeg frykter mest er imidlertid å tape for lag som vi vet at har som sitte eneste mål for 2010-sesongen: Å slå oss. Det er det værste og det vondeste. Som gir søvnløse netter og som øker angsten og fortvilelsen i takt med antallet kamper man taper for denne typen lag. Og med angst følger irrasjonelle valg og dermed er det igang igjen: Åtte måender med helvete, hat, faenskap og sinne.
Er det rart at man lurer på om curling kunne vært greia?