Tror de aller fleste av oss sitter med en følelse av at sportsjournalister i tabloidpressen prøver å feie over manglende innsikt med terningkast, eiendomlig språk og en egen evne til å fokusere på alt annet en sakens kjerne. Nå sist var det igjen Dagbladets Tom Stalsberg som var frempå med Morten Pedersens ordbok. Ordet «Klanenharry» kom i setningen » Tribunebølgen er klanenharry, men den ble innført av meksikanske fans under VM i 1986.»
Klanenharry er et ord som er vanskelig å definere betydningen av da det er et helt nytt ord funnet opp av Tom Stalsberg. Man kan da bare tolke ordets betydning ut fra hvordan ordet står i forhold til resten av setningen. Slik jeg forstår setningen så mener Tom her at bølgen er harry på en måte som gjør at den godt kunne ha vært et produkt av oss. Det er utfra dette ståstedet min artikkel er skrevet. Skulle derimot betydningen av ordet «klanenharry» være det stikk motsatte vil denne artikkelen være en grei redegjørelse av hvorfor vi synes «bølgen» er harry.
Ordet «Klanenharry» eksisterer ikke i det norske språk, men det er ikke sakens kjerne så jeg skal ikke fokusere mer på det i denne artikkelen. Ei heller skal jeg fokusere stort på at tribunebølgen ble skapt av markedsavdelingen til Coca Cola i forkant av OL i ’84 – og ikke av et folk som brukte dagene i 1986 til å dyrke frem fotballguder som Hugo Sanchez og Manuel Negrete i en ellers svært vanskelig periode i landets historie.
Det jeg skal fokusere på er Tom Stalsbergs manglende innsikt i kompleksiteten i og rundt fotballen, der den lever i et skjæringsfelt mellom fritidssektoren, markedet og den offentlige sektor innhyllet i dens tekniske- og institusjonelle omgivelser. Det jeg skal ta fatt i her er fotballens institusjonelle omgivelser, da de kan defineres som «kulturen og tradisjonen som organisasjonen er en del av». Med andre ord så må man forstå en del av fotballens særegne kultur og tradisjon for å forstå hvorfor Stalsberg er så til de grader på jordet. Jeg vil påstå at jeg sitter inne med en del kunnskaper på dette området da jeg gjennom mine studier på Norges Markedshøyskole var med på å skrive en siviloppgave om merkevarebygging i norsk fotball, med bakgrunn i spesialiseringsfagene «Kultur og ledelse» og «International brandbuilding, management & research». Utenom meg var det to andre som var med på å skrive oppgaven, den ene er tidligere juniorspiller i Hødd, den andre jobber som talentutvikler for en av eliteserieklubbene i Osloområdet. Det ble i forbindelse med denne oppgaven gjennomført ikke mindre enn 16 fokusgrupper med de forskjellige segmentene av fotballinteresserte for å komplementere/forkaste allerede eksisterende teorier på dette fagfeltet. Konklusjonene under er hentet fra oppgaven og hver gang jeg skriver slikt som «vi fant..» så er det utdrag fra resultatene våre.
For å få frem poengene i denne artikkelen vil jeg heretter forenkle, sette ting på spissen og gripe fatt i hovedtrekk, snarere enn å kommentere nyanser og motstridende tendenser. Dette gjør jeg for å gjøre det så enkelt og lettlest som mulig for dere.
Norsk fotballkultur er sterkt påvirket av den engelske. De første klubbene i Norge ble startet av engelskmenn og den korte avstanden, språk og tippekamper har gjort at vi fortsatt påvirkes av engelsk fotballkultur. Mao. stammer det meste av bl.a. norsk tribunekultur fra England. Måter en kan se dette på er bekledning, kamprop og lignende som ikke skiller seg ut fra den engelske, men kraftig fra for eksempel argentinsk fotballkultur med potrero, pibe, hincha, barrabrava og den ekstreme maskuliniteten. Vi har dog våre særtrekk, som for eksempel den sterke forankringen i amatøridealet.
Fotball er et høyinvolveringsprodukt. Tilskuerne kan utvikle følelser og et dypt engasjement i det produktet som er favorittklubben. Dette skiller fotball fra de fleste andre produkter og merkevarer her i verden, kanskje med unntak av Harley-Davidson. Dog engasjerer ikke fotball alle mennesker i like stor grad, da vi tross alt har forskjellige interesser her i livet. Dette gjør at de menneskene som går på kamp kan deles eller segmenteres ut i fra psykografiske variabler. Fortalt litt enklere kan man dele inn tilskuerne i forskjellige grupper etter hvor følelsesmessig involvert de er i klubben. Det er flere måter å måle dette engasjementet på, et er kampfrekvens. En person som synes «Vål’enga er litt kult» og dette utløser en kampfrekvens på 3 kamper i året kan umulig ha samme forutsetning eller ønske om å i like stor grad sette seg inn i fotballens kultur og tradisjon som en som er på alle borte- og hjemmekamper i løpet av et år, drar til La Manga for å se gutta trene om vinteren og som har sverget evig tro til merkevaren ved å tatovere dens logo på kroppen for allmenn skue til evig tid. Dette skaper en evigvarende konflikt mellom tilskuerne på stadion.
Vi valgte å dele opp publikum i fem forskjellige segmenter;
| 1. Fans | Ser hjemme- og bortekamper, øl, moro og synging. |
| 2. Tribunesliteren | Ser hjemmekamper, muligens en eller to borte- kamper. Har gjerne sesongkort. |
| 3. Den kresne tilskuer | Er på en del hjemmekamper, men velger å avstå fra de minst interessante hjemmekampene. Er heller ikke på bortekamper. |
| 4. Begivenhetssupporteren | Drar på noen ytterst få hjemmekamper i året. De virkelig store kampene. |
| 5. Hjemmesitteren | Er interessert i fotball, men går ikke på kamp – i alle fall ikke her i Norge. Mange av disse er veldig opptatt av utenlandsk fotball. |
En av konfliktområdene går på kampens seremonielle preg, dens stemning og tilhørende karneval. Fotballen har faktisk sitt utspring i den samme folkefestlige kulturen og tradisjonen som karnevalet. Som et brudd i arbeidsrutinen ble fotballen et fristed fra ordentlighet og prektighet. I forbindelse med fotballkamper kan man synge, danse, rope og gestikulere. I likhet med karnevalet er det et sted hvor det er legitimt å utagere på andre måter enn det som kanskje er akseptert i normal sammenheng. I fotballuniverset, både på banen og tribunen, kan til og med menn kysse, klemme og omfavne hverandre. Ikke dermed sagt at de forskjellige segmentene velger samme tilnærming til dette.
Med utgangspunkt i Stalsbergs «Tribunebølgen er klanenharry» bærer han rett inn i konflikten som segmentene har seg i mellom angående temaet: Ekte stemning vs. Konstruert stemning.
Det vi fant ut var at for «fans», «tribuneslitere» og delvis for «den kresne tilskuer» var det viktig at rammen rundt kampen var ekte. For de var veggspillet mellom publikum og spillet det som utgjorde essensen i stemningen. De så på seg selv som en del av underholdningen. Konstruert stemning, dvs at det ikke var publikum selv som spontant lager stemning, men arrangørene med musikk eller oppfordringer til publikum, hadde våre respondenter liten sans for. Begivenhetssupporteren hadde en ubetinget sans for denne type stemning. Hjemmesitteren derimot var i likhet med de mest lojale segmentene opptatt av den ekte stemningen, men da gjennom tvruten og da helst fra Old Trafford og lignende.
Denne konflikten mellom segmentene kom, faktisk, mest tydelig frem nettopp i forholdet de hadde til bruken av tribunebølgen. Bølgen ble blant de lojale segmentene sett på som noe av det mest atale man kunne finne av «stemning» på en fotballkamp, og for å være ærlig har jeg kun sett bølgen i sammenheng med en Vål’enga kamp. Det var på Bislett mot Manchester United. Hver eneste gang bølgen kom til Store Stå, kom den ikke lenger. Ingen av oss som var der den gang fant bølgen verdig et videre liv.
Og det er nettopp her Tom Stalsberg har bæsjet så kraftig på leggen. Bølgen har alltid vært, er og vil alltid være en konstruert form for stemning som byr den jevne syngende supporter i Norge midt imot. Vi står for det motsatte, vi står for ekte stemning, en stemning som spontant følger spillet og som ut fra kampens utvikling kan endre karakter og form. Det gjør ikke bølgen. Bølgen vil etter at den er startet av speaker, bla seg monotont gjennom en menneskemengde som reiser seg og roper «voj» med armene hevet hver gang dønningen slår over dem.
Det å si at vi i Klanen er «tribunebølgemennsker» er det samme som å si at Osama Bin Laden er en republikaner. At Tom Stalsberg derimot finner oss harry har jeg ingen som helst problemer med, da Are Kalvø i sin tid definerte betegnelsen harry noe sånt som «det motsatte av meg selv og det motsatte av det jeg står for». Kanskje er det «Klubbsang 3» eller sangen «Vi skal voldta deres horer» han egentlig finner harry? Men som sagt; hva en uten innsikt og kompetanse i, om og rundt det norske fotballunivers har å si om hva som er hva i norsk tribunekultur bryr meg omtrent like mye som om hva Finn Kalvik har gjort i dag.