Den revlusjonerende avsløringen kommer senere, men jeg kan allerede nå varsle at jeg ikke har finni Bin Laden, og heller ikke sett snurten av Kari Bremnes, dette er større enn som så.
Sto opp etter 9 timer søvn, kl. 10.30 i dag. Alle som er gode i hoderegning, vil raskt kunne regne seg frem til at jeg ikke hadde hatt en vill helaften, med en heidundrande avslutning, hvor mine beste svømmere la ut i 4-4-2 formasjon på vei inn i ukjent bakrom. Neida, i går gjorde jeg det samme som på fredag, som på torsdag, som på… For å gjøre en lang historie kort, jeg gjorde ikke en dritt i går.
Kampen begynte kl. 20.15; det er bedre å sove enn å vente. Så derfor ble den 10.30 før jeg dro kroppen ut av senga. Jeg sto over frokost. Rett og slett fordi menn ikke står og braser bacon og stuller med laks og eggerøre. Gi meg heller to middager når jeg har stått orntlig opp.
Vi skal møte Viking og jeg gleder meg. Viking er masse gode minner. Vi slår ”alltid” Viking. Vi knuste Viking 4-1 i cupen i 1997, en kamp jeg ble snytt for å se live, av det smått berømte selskapet ”godtur”. Trur det var busselskapet til Nordbrekken. Vi kom til Skien; der måtte vi snu etter ett busshavari og den nye sjåførens mer enn overdrevne respekt for hvileregla.
Men kampen vant vi. Cup’en vant vi. Vi herja i Europa. Vi kom til kvartfinalen i cupvinnercupen. Fotballeuropas hjerter vant vi, ihvertfall litt av dem. Mannen i gata oppdaget for første gang at det finnes bare en supporterskare i Norge med et internasjonalt snitt over seg. Alt begynte på en måte mot Viking. 1-0 hjemme. 4-1 i Stavanger.
Det eneste jeg veit om Stavanger er at de har pizza på stadion og at de har fostra opp idol-Kjartan. Kjartan, bare navnet gjør at jeg smiler. Se på denne fremtoningen som fremstilles som alle ungpikers drøm. Sjekk håret. Det ser ut som han har forsøkt og lugge av seg en hjemmebleika hockeysveis. Ungpikedrøm? Det er greit at det er mye alkohol og rus i ungdomsmiljøene, men så sjuke drømmer håper jeg den oppvoksende slekt er spart for.
Du er intet sjarmtroll KJARTAN, du er en stygg jævel. Du er en mager utgave av Kurt med pulesveis. Er du alt Stavanger har å by på, så takk som byr.
Disse og andre syke tanker farer gjennom guttesinnet når man har tid. Og tid har jeg som kjent mye av. Det er lenge til kamp.
Etter å ha slått ihjel tiden frem til kl. 15.00 på Internett, går jeg meg en tur. Jeg fant ikke bilnøkla. Hadde jeg finni bilnøkla ville jeg kjørt. Selvsagt går jeg kun fordi jeg skal handle.
Å gå tur, fordi man bare vil ut å gå tur, er ingen fritidsaktivitet, derimot er det et første tegn på et sinn i forfall. Hva gjør nevrotikerne? Jo, de går hvileløst rundt i ring. Går du tur så er det samme opplegget. Du starter på A og kommer tilbake til A. Du går i ring. Lik det så lite du bare vil, men å gå tur er et nevrotisk trekk. Jeg derimot hadde et mål med turen. Tenk deg sjøl: Kampen står og vipper og plutselig går du tom for røyk. Er du tom for røyk blir du ihvertfall nevrotisk, og da begynner du som kjent uansett å gå tur. Med tunge skritt, men lett til sinns, henter jeg mine rykende lykkepiller.
Da jeg kom hjem, svett og med duracell-puls, gjorde jeg min nobelpris-kvalifiserende oppdagelse. Nok om det, så langt. Over til kampopplevelsen.
Klokka er endelig 20.05 på NRK. Det vil si ca 20.05 på min klokke også og ikke 20,10 som den ville vært hvis kampen gikk hos Ballebrokks TV2. I dag har jeg satt meg midt i sofaen. Får plass til en 6 pack øl på den ene siden og en pose potetgull på andre. I dag er det fest. Jeg vil ikke bli forstyrra. Uansett! Begynner det å brenne i huset, så håper jeg at det starter i den delen av huset som er lengst unna TV’en; da får jeg ihvertfall med meg 1. omgang. Jeg får heller bruke pausa til å slokke.
Før kampstart har NRK ei grå mus som får eksponert seg i spillertunnelen. Takk for det, NRK. Før kampen er det ikke mulig å få no’ særlig inntrykk av stemninga på Vestbredden. De zoomer inn på noen av de to-tre i Vikinghorden, det behøvde de ikke. Vi kjenner typen fra før. En pølsebit stikkende ut av hver munnvik, og den eneste grunnen til at han ikke går med vikinghjelm med horn, er at den stinker; noen pissa i den når han sovna i fylla på nattoget til Oslo. Selv om man ikke ser så mye av Klanen før kampen, steike som man hører dere UNDER kampen.
Man savner synet av flere tusen skjerf holdt i været, synet av festkledde Vestbredden. Dette er et syn som fyller deg med lengsel og adrenalin. Vålerenga kjerke er liksom siste etappe før alvoret begynner. Når ”kjerka” er ferdig slutter alt annet. Du ser bare på de på gresset; borte er alle gleder og bekymringer, borte er alt annet. Det er NÅ det er kamp. Under kampen, som du leser om et annet sted, skjer alt mekanisk. Tom hånd søker potetgull, full hånd søker munn. Forskere som sier at menn tenker på sex flere ganger i minuttet har aldri sett en fotballkamp. Menn som står som i transe, menn som viser følelser, menn som griner, menn som roper seg hese, men pokker ikke en mann som står og tenker på sex.
Foran TVen prøver man å få med seg sanga, man tar seg sjøl i å sitte og forme orda med leppene, men å synge med blir litt kunstig, når man sitter der aleine. Blir mer sånn ubevisst mumling.
Første 75 minutta er jeg sikker på at NÅ skårer vi i neste angrep. Deretter er jeg redd hver gang en Vikingspiller har ballen. Det er så typisk om vi dominerer så sykt i 90 mintutter og får ei lompe av en baklengs. Jeg slapp med skrekken. Når det er sagt; kjipt vi ikke skårer, men beste kampen vi har spillt på lenge. Vi styrer alt.
Etter kampen er det først intervjuer med trenerne før det igjen er den grå musa som er hovedperson; nå har hun en ”jeg er gæærn og er i garderoben sammen med halvnakne menn» -reportasje. På samme måte som du gjorde ubotelig skade på sexlivet til alle i garderoben, ranet du meg for mye av atmosfæren før og etter kampen. Den biten av fotballkampen er best på Canal +, nesten like god på TV2 og ikke tatt hensyn til på NRK. Jeg ville se de lidende ansikta til dere, mine venner på Vestbredden, jeg ville ha noen å søke trøst hos. I steden fikk jeg kvinnegruppa Ottar på tokt i manneland.
SÅ ENDELIG – AVSLØRINGEN
Jeg kommer altså hjem fra bensinstasjonen og jeg kjenner en liflig middagslukt i det jeg åpner døra. Kanskje Chicken Tikka, ihvertfall ett eller annet eksotisk. Overraskelsesmiddag på kampdagen, så omtenksomt. I det jeg skal rope ut noe sjarmerende til min oppofrende samboer, kommer jeg på at jeg bor aleine. Jeg veit at JEG ikke har laget middag. Sjekker raskt om det kan ha vært en oppvartende innbruddstyv på ferde, men nei da. Det lukter rett og slett IKKE middag. Den sursøte, men litt skarpe boquèt’n, lokaliseres etter en liten snuserunde til sofaen. Faktisk til under sofaen. Der ligger det to sokker. De ligger helt innerst i hjørnet, så jeg vurderer først å la de ligge og heller slenge inn en wunderbaum eller to i kroken, for å skape såkalt ”motlukt”. Men etter en tøff indre kamp vinner min gode oppdragelse over min iboende latskap. Jeg dukker under sofaen og fisker sokkene frem fra kroken og glemselen. Da ser jeg at det faktisk er tre sokker, en singel sokk og en annen sokk godt gjemt inni den tredje. Til sammen tre sokker og ingen av dem er i par! Fra å dreie seg om rydding, får sokkeprosjektet nå et preg av forskning, seriøs forskning. Jeg sjekker under senga, joda en fjerde sokk som ikke er i familie med de tre første. Helt revet med løper jeg ut i bilen. Bilen tenker du, sokker i bilen, er mannen syk? Det tenker jeg også. Nå… – for bilen var tom. Men alle hypoteser om mulige funnsteder skal prøves ut, tror det er det som heter deduktiv metode.
Til slutt står jeg der altså med 4 sokker. Jeg sjekker hylla med ubrukte sokker og drar ut alle sokkene som ikke er i par, joda ganske riktig. Der ligger de 4 rene tvillingene til mine nyfunnede møkkete venner. Saken er løst, mysteriet er oppklart. ”Åndenes makt” dere har mistet en fast seer, jeg trenger dere ikke lenger.
Det er tid for beklagelse. Alle ”jeg skal faen meg drepe deg”-blikka jeg har sendt vaskemaskinen hver gang det har mangla en sokk eller to etter vask, har vært uberettigede. Det er sofaen og senga som har skylda. Før vi går hjem fra jobb på mandag, synes jeg alle har et ansvar for å anklage de jævla som er skyld i årevis med undring og uvisshet. Ring en sofaprodusent på Sunnmøre og spør hvorfor i helvete de har et hulrom under sofaen som bare er egna til å få ting til å forsvinne? Rop gjerne! Dette må det nemlig bli en slutt på. Vi, altså markedet, vil ha sofaer som det ikke samler seg støv og sokker under. La alle sofaer gå helt ned til gulvet. La de være helt tette. Tette som Engas bakre firer. Ekornes og dere andre har slippi unna fram til nå. Dere har kunne gått rundt og ledd av verden og slippi unna med det. Dere har godta dere over at Elektrolux og Miele har fått skylda for deres udåd. Den tida er over. Søndag 9. mai 2004 vil for alltid bli husket som S-dagen. Dagen da Sokkemysteriet ble løst. Jeg har funnet min Alta-elv, mitt Vietnam. Bli med på barrikadene du også, sammen skal vi ta tilbake kontrollen over sokkelogistikken og igjen bli herrer i eget hus. Aldri mer enslige sokker, fra nå av er det to like sokker i alle par.