Det har blitt fryktelig mange inntrykk oppgjennom åra. Et minne jeg stadig tenker tilbake på er min første opplevelse av publikumsskapt stemning på stadion. Det minnet fikk dessverre ny relevans i romjula, da Odd Iversen gikk bort. Nå lærer Ivers folka i himmelen å skyte på hel volley, men denne historien handler om meg og ham.
Jeg var 6-7 år gammel og stefaren min dro meg med på Bislett. Som østkantgutt fra Groruddalen hadde jeg, som mange andre i klassen, fått nye familier å forholde meg til. Det var hos fatter`n og hos mutter`n. Fatter`n var fotballinteressert og Vål`enga, men gikk ikke på kamper. Stefar var på Bislett og så Vål`enga sjøl om han var oppvokst på Torshov, midt i Skeidland. Jeg fant aldri ut hvorfor det ble Vålerenga for ham. Nå er han dement, sitter på hjem og kjenner meg ikke igjen lenger.
Vi skriver 1976 eller 1977 og jeg veklsa mellom å bo på Ammerud og Stovner. Jeg hadde vært på Bislett mange ganger før denne kampen også, men husker lite eller ingenting av det.
Akkurat denne kampen hadde Ivers starta på benken. Han hadde vært ute med skade i noen kamper, og Vålerenga trengte ham inne på banen igjen. Et forventningsfullt sus gikk gjennom Bislettpublikummet da han i andre omgang begynte å varme opp. Stefar pekte og fortalte at han som løper og varmer opp der borte, det er Ivers!
Så kom det med ett taktfast fra tribunene: Ivers! Ivers! Ivers! Ivers! Ivers!
Det var stort for en liten guttunge å se at en mann kunne være så populær. At hele Bislett ønsket ham inn på banen. Det er mitt eldste Vålerengaminne, og en helt ny verden åpna seg for meg.
Akkurat der, og akkurat da kom den første kimen i et livslangt kjærlighetsforhold til min klubb. Vålerenga har vært Vålerenga og klubben i mitt hjerte siden. Jeg har sunget Vålerengas ære over hele Norge og jeg har sunget i utlandet. Jeg har jubla og jeg har grått våte tårer for klubben min siden den ettermiddagen på Bislett.
Vi er i 2015 igjen, Jeg har blitt 45 år og har hatt med min egen sønn på kamper. Også han er Vålerenga, han hadde aldri noe valg. Han blir 18 år i sommer og skal om noen år ha med seg sine barn på kamp – for å se Vålerenga. Kanskje får bestefar være med også og da skal nye minner skapes. Tre generasjoner heier fram gutta på laget. Det gleder jeg meg til.
Den kampen jeg har beskrevet er borte for meg nå, jeg husker ikke hvem vi møtte, om Ivers scora eller resultatet.
Men jeg husker Ivers, og jeg glemmer aldri inntrykket han gjorde på meg.
Skrevet av Espen Bjørneseth.
Dette leserbrevet er et bidrag i konkurransen hvor man kan vinne en signert t-skjorte. Les mer her: Vinn signert trøye
Les også: Klubben for alle
Les også: Bakern Børre
3 kommentarer til «Arven etter Ivers»