”JAG TRODDE ENGLARNA FANNS BARA, BARA I HIMMELEN”
Hvor sjukt er livet når du går og nynner på en svensk danseband låt og tenker på Kjetil Rekdal og Kjetil Siem?
Jeg pusler rundt i Nord-Norge og takket være tilgang på Tv, internett og radio, så registrerer jeg at Vålerenga har en fantastisk sesong. De såkalte Oslo-avisene ankommer Nord-Norge så seint på dagen, at selv den lateste same har tjuvslakta en bøling av naboens kyr, før man får dagens dose med drømmer fra VG og Dagbladet. De drømmer om at eliteserien var en rein sparringsliga for rbk. Jeg klarer meg fint uten hovedstadsaviser i papirformat når jeg først bor i grisgrendte strøk. Man finner det som er viktig i lokalavisene, om man bare leter. Rett under tabeller med folketrygdens grunnbeløp, arbeidsledighetstall, en artikkel om Heidi Hauge og annet fjas, finner man det som er viktig. Og det som er viktig er tabellen og Vålerenga. Det er deilig lesning.
Mens det tidligere har vært trist og ensomt her oppe, kan jeg nå melde om at det er endringer i tilværelsen. Det er nå trist, ensomt, mørkt og kaldt. Forandring fryder. Jeg er så langt nede at jeg forleden tenkte at det ikke er noe som heter alkoholproblemer nord for sinsenkrysset. Her oppe heter det alkoholløsninger. Når du er ensom – ta deg en støyt. Når du er trist – ta deg en støyt. Når det er kaldt osv. Ja sånn går dagene.
Men det er ikke bare alkohol som kan redde humøret til en stakkar, vålerenga gjør sitt til å bedre livskvaliteten. Det er helt utrolig hva som har skjedd i klubben vår de siste åra. Jeg snakker ikke bare om våre første seriemedaljer siden 1984 og muligens også vårt første seriemesterskap siden samme år. Jeg snakker om alt.
Alle trenere i tippeligaen har den siste tiden snakket om å være på perrongen når toget går. Fra å være en klubb som sto i skinnegangen rett foran toget, er vi med, vi har sikra oss vip-plasser til framtiden. De to nevnte herrer har ridd stormen av og med stø kurs manøvrert oss gjennom økonomiske problemer, strid i klubben om bredde- eller elitesatsing, personstrid, mer økonomisk trøbbel, nedrykk, nedrykksstrid, kvalifisering og nå sist medaljekampen.
La oss skru tiden noen år tilbake, eller presens som det blir i Nord-Norge. Hva er det Rekdal har gitt oss. Jo han har gitt oss ALT, ALT han har lovd oss, og MER til. Vi var i et økonomisk vanføre, Rekdal lovde oss at vi skulle gå i pluss. Vi har tradisjon for å være et bunnlag, Rekdal lovde at vi på sikt skulle utfordre rbk. Mange vil si at vi utfordrer rbk nå…
Det er en vanvittig snuoperasjon. Om noen hadde sagt dette i 2000 så ville det virke like sannsynlig som om noen nå lover at skinnvest, bart og rullings vil være vårens mote.
Hvor mange spillere har Vålerenga hatt de siste 20 åra i seriøse landslagstropper, vi har TRE stykker SAMTIDIG nå.
Hele Norge har venta på å få ett nytt lag å trykke til sitt bryst, de er lei av rbk, de er lei av et trøndersk topplag som styres av glade (?) amatører. De er lei av å heie på sutrende spillere som er så gamle at de ville vært besteforeldre, om de bare hadde sett ut som folk. Folket har alt trykket Panzer til sitt bryst. Panzer er skapt som merkevare og produkt. Skapt av Erik Hagen sjøl, skapt av Rekdal, skapt av Vålerenga og skapt av klanen. Folket har rydda plass til Gashi, Fredheim Holm, Ivers, Arni og hele Vålerenga. Massene bekjenner seg snart til Enga. Vi har alle forutsetninger for å lykkes med å bli et norsk storlag også i fremtiden. Vi har alle muligheter for å venne folk til at det blir moro og fullt på Ullevål. Det er viktig å være massenes lag, ikke fordi det er kult med merkevarer og god stemning, men fordi det bygger et fundament for fremtidig satsing. Så blir jobben til klubben og klanen, å sørge for at sjela overlever og vokser sammen med klubben.
Vi har vinni allerede, det er opp til Vålerenga om det blir en eller to vinnere i eliteserien på lørdag 30.10.04, bare en kan ta gull, men vi har vinni uansett, vi har vinni noe å satse videre på. Alt vi tar i blir gull, alt vi selger blir gråstein, er du i tvil så kan du spørre:
Joacim Walltin, Stian Ohr, Pah Modou Kah, Tobias Grahn, osv. osv.
Vålerenga ga dem et navn, suksessen var over i det dem forsvant ut gjennom bomringen.
Steffen Iversen, skadeforfulgt, nær avskrevet og glemt, når han kom til årets medaljevinner, og kanskje seriemester, Vålerenga. Han har plutselig blitt en storspiller igjen, på noen måneder har Rekdal og hele apparatet rundt klubben, bygget opp igjen storspilleren Steffen Iversen.
Ardian Gashi, avskrevet i Molde, henta fra enn bunnklubb i førstedivisjon, gjort til landslagsspiller.
Erik Hagen, anonym publikumshelt gjennom en årrekke, gjort til ett symbol for ”menn med stake”, ja et symbol på gjenreisningen av ”nye Norge”. Har blitt hele Norges Panzer, til og med Drillo som ikke er den som lar seg rive med av nymotens kallenavn, kaller Panzer for Panzer. Hva blir det neste? Drillo skrur opp lyden på bilstereoen mens han synger med på Vålerenga-kjerke?
Thomas Holm, kom hjem fra Nederland etter en anonym profftilværelse, nå banker han på landslagsdøra.
Mye av det som skjer oppe på treningsfeltet og rundt Valhall må være riktig. Unge spillere med ambisjoner ser nå at det å gå til Vålerenga er det beste skrittet for å utvikle seg videre.
Er det noen andre som har tilsvarende meritter å vise til når det gjelder å utvikle spillere?
De samme unge spillerne ser også hva som skjer hvis man går til rbk. Hvor mange nye spillere har de produsert til landslaget de siste åra. Går du til rbk stagnerer du og blir borte, du blir glemt, glemt som i Odd Inge Olsen, glemt som i Ivar Rønningen.
Hele sesongen, ja summen av de siste sesongene er som en drøm, en våt drøm
Takk til spillerne, takk til administrasjon, støtteapparat og takk til Kjetil Rekdal for at du holder det du lover. Uansett resultatet på lørdag har dere gitt meg og mange andre lys i enden av en lang og mørk tunnel.
Jag trodde englane fanns bara, bara i himmelen, men så kom Kjetil Rekdal til Vålerenga