Lillehammer – 21 år med nederlag er ikke uflaks, det er tradisjon

Det er egentlig naturstridig å plassere et hockeylag i Lillehammer. For det første er det jo en liten plass uten særlig med penger, men det er også forstaden til Øyer. Øyer er ikke akkurat en plass man kan friste noen å flytte til og Lillehammer er altså hakket verre.

Mange ser på Lillehammer som den litt stakkarslige fetteren til Hamar og det stemmer nok at Lillehammer kunne vært den stakarslige fetteren til veldig mange, men sett opp mot Hamar så klarer de seg omtrent like bra – eller dårlig om du vil. Deres forhold er mer som et lettere tilbakestående brødrepar. De stabber seg gjennom livet sammen. De hjelper hverandre, de krangler seg i mellom, de deler av det lille de og de er totalt avhengige av hverandre. Alt dette skjer uten at de helt klarer å ta innover seg hvor dårlig stilt de er smamnelignet med andre. På mange måter er Lillehammer og Hamar mere bygdeoriginaler enn de er byer.

Den ene gangen Lillehammer har hatt noe av verdi å dele var i 1994 da næringslivsfolk fra Oslo jobbet med en søknadsprosess som endte med at Lillehammer fikk et OL de ikke klarte å arrangere alene så de delte det med Hamar. Deretter fikk de folk med kompetanse fra Oslo til å bygge det og så kom det folk fra Oslo og kjøpte alle billettene til arrangementene – og så da det var slutt så var alle enige om at det hadde vært en suksess. Når så det var snakk om etterbruk og world cup skulle det vise seg vanskelig å gjennomføre lignende arrangementer. Oslofolk gidder ikke dra til Lillehammer for å se world cup i hopp. Eneste idrettsarrangementet som trekker folk der nå er Birken, og det er fordi Oslofolk deltar.

Etterbruken ev anleggene er en vits. Mens vi i Oslo har mennesker nok til at vi har behov for slike anlegg så er det ymse hva man kan bruke de til i Lillehammer. Bob-banen blir akebakke, Vikingskipet blir samleplass for middelaldrende damer som doller opp hunden sin i konkurranseøyemed som et substitutt for et aktivt sexliv og østfoldsk ungdom som er sent til sæters for å spise seg enda litt fetere på den årlige gaming- og hamburgerdressingseminaret under påskeuken. Selv hockeyhallen bruker de ikke. Lillehammer spiller i Kristinshall, mens den gamle storstua Håkonshall står ubrukt mellom alternativmessene og katteutstillingene. Det er som om Vålerenga ikke skulle på spilt på den råtnende Jordal Amfi, men i stedet spilt sine hjemmekamper i Ungdomshallen

Storhetstiden til LIK var 93/94. Så selv om alt annet er ræl så klarte klubben å vinne bøtte mens hele bøgda fremdeles var i OL-rus. Det er sårt for søskenbarna fra Hamar ot daljukkene vant før dem. Etter det så har de byttet på å sette klubbenes eksistens i tvil ved å satse over evne i en sesong i håp om mer gull og ære med dertilhørende redningsaksjoner der kommunene må redde klubbene ved å la de gamle de har stua bort gå for lut og kaldt vann i noen år. Det er greit at de konkurrerer seg i mellom, faktisk er det nesten søtt, men på andre plan burde de samarbeide mer. De burde f.eks. gjennom lokale veterinærer ha et eget avlsprogram mellom bygdene for å sikre et større genetisk mangfold på begge plasser. Dette vil en gang i fremtiden gjøre dem i stand til å delta i samfunnet på lik linje med andre steder der de i dag behersker f.eks. Dorotelefon og en tradisjonell tv med fjernkontroll.

Som på isen så tar Lillehammer det de mangler i sjarm og livsglede igjen i stakkarslighet og en egen evne til å ende opp med å trekke det korte loddet her i livet. Ettersom Dragons nå igjen har fått masse penger fra kommunen la de den slue planen om å hente de få ok spillerne Lillehammer hadde i fjor for å kunne stabilisere seg midt på tabellen etter at de overpresterte i forrige sesong. Lillehammer på sin side har ikke kunnet forsterke stort dels fordi avlsprogrammet ikke er på plass og dels fordi de er bankerott. Det er med andre ord på tide å ta «L» i Lillehammer og flytte den permanent til brystet på drakta for de er ikke Lillehammer lenger, men illehammer. Det blir få like lette kamper i år som illehammer hjemme. Vel møtt til dekket bord. Her blir det lettere enn å score på settet når man heter Rocco Hansen.