Stav-anger Soilers – Det er ikke gull alt som glitrer, i dette tilfellet er det Fugl Sfinkter

Fettern til Kaptein Speedo har begynt å blogge på klanen.no. Han skriver om kampen mot Stav-Anger Soilers og kaller klubben og fansa for selvhøytidelige, breiale og usympatiske. Vi mener kritikken er mild og misvisende. For all del; stav-angerfolket er alle de tre tinga der, men de er så mye mer også.

Stav-anger Soilers fremstår ikke som en klubb, men som en særoppgave Tore Kristiansen sitter og mekker på promperommet på fritiden. Der andre bygger modelltog, lager egne fluer eller tafser på nabojenta sitter han og samler på hockeyspillere som har det til felles at de er dårlige mennesker. Etter at laget har vunnet noe så stiger han frem i manesjen som en Fugl Sfinkter i sin hjemmelagde gulldress i størrelse Slanke-Bjørn og krever sin plass i limelighten. Laget er ikke større enn ham, den lokale fattigmannsversjonen av Liberace, der han spankulerer rundt i et hav av glitter, fjas og nyrik smakløshet. Manslingen i gulldressen, som kom fra oljebransjen for å lage seg et navn, lokket de lokale sauene til seters med lovnader om a shmoke und a pancake, a flapjack und a shigarette, shigar und a waffle, pipe und a crepe, bong und a blintz, eller rett og slett klappere og kiss cam. Alt som ikke er hockey for å trekke sauene kampen. Vel, ikke kampen, men arrangementet for å bivåne alt annet enn hockey. Og sauene gjorde som de pleier å gjøre når de er til seters – de spiste ukritisk det de fikk servert.

Alle normale mennesker hadde nå tenkt at det er på tide å stikke en finger i jorda og ta en reality check. Stille seg selv spørsmålet: Hva fader er jeg med på? Dette gjelder ikke for fansa rundt Soilers. De vifter heller litt ekstra apatisk med de utdelte intimvaskklutene og får hektiske roser i kinnene så snart kiss camen sveiper ders vei, mens de tviholder på klappekrykka si – den høyt elskede klapperen. Å se til Stav-anger fansen for å oppleve autentisk supporterkultur blir som å gå til GE Moneybank for å få råd om sparing og kapitalforvaltning. eller som å gå til ei hore for en klem. Det blir feil uansett.

Horer, buttsex og frityrstekt pinnekjøtt
Problemet med horer og klemming er at kjøperne ikke tidligere har erfaring. Derfor ender de opp med å ha sin egen forståelse av hvordan ting er. Å dra på kamp i Stav-anger og se Stav-anger Buttsex utfolde seg i egen binge er som å dra til en liten bygd i Minnesota og se på 6. generasjons utvandrere feire 17. mai i hjemmelagde kostymer og spise frityrstekt pinnekjøtt av gris slik som de mener å huske at deres mor ble fortalt av sin mor som ble fortalt av sin mor som ble fortalt av sin mor som ble fortalt av sin mor hvordan man feiret nasjonaldagen i gamlelandet. Det er litt søtt og se på, men så snart de snur ryggen til så setter du pekefingeren mot tinningen og lager det internasjonale tegnet for “disse stakkarslingene her er jaggu hemma. Her var det mindre mangfold av gener enn det du finner i en enecelle i fengselet. Hvordan klarer de i det hele tatt å formere seg?”

På tross av alle mangler, skavanker og permanente blødende sår de sliter med så skal det godt gjøres å ta fra dem selvtilllitten når selvinnsikten er fraværende. De har selvtillit som en tjukk jente i tubetopp som går rundt og tror at hun ser bra ut der toppen avslører alle valker og former som ikke gir to streker under svaret i fasiten til Jan Thomas. At alle andre med rette hevder at det de holder på med i beste fall er like umusikalsk i supporterører som bursdagssanger sunget av Olga Marie Mikalsen velger Buttsex å overse dette og i stedet utnevne seg selv til et supporterpoliti, og dette speiler deres lave kognitive evner. Vi snakker med andre ord om et miljø hvor innsikten er så lav at noe fundament av forståelse og kunnskap om spillet og sporten er helt fraværende. De evner ikke å forstå hva som er lov og hva som ikke er lov. Derfor kan de med letthet stå å argumentere for at det er helt greit at Strandfeldt slår folk i bakhodet. Det er helt greit fordi de finner det underholdende å se på.

Hockeynorges svar på tungbleia
Stav-anger Soilers liker å påstå de er maskinen og drivverket i Hockey-Norge, dette på tross av at de heter Soilers og ikke er annet enn noe klamt, fuktig og illeluktende som ligger som klistra rundt underlivet på forbundet og gjør det vanskelig å puste om du kommer for nærme. Men hva man skal med tilførsel av oksygen om man holder Soilers? Slik at man kan våkne opp og få et klart øyeblikk der man ser at man er med og støtter skammens prosjekt i norsk hockey? Vi har sjeldent fått så mange butthurte reaksjoner som da vi poengterte dette i en fagsterk artikkel i våres, men det er jo kanskje naturlig ettersom det gjerne heter at “tar man livsløgnen fra gjennomsnittsmennesket så tar man lykken fra det samtidig. For hva er ikke Soilers om de ikke er brød og circus til en landsdel i stor nød? Noen var forutseende nok til å forutse at proppen skulle gå ut av oljemarkedet og Rogaland. Nå går det ikke en dag utenom at riksmediene melder om hvor dårlig det går der borte. Folk i oljebransjen som får sparken, tomme hotellsenger, tomme restaurantbord, prosjekter som blir skrinlagt. Vel, dette er ikke dårlige nyheter. Dette er karma.

Stav-angerfansa har lenge påstått at de kan kjøpe hele Oslo om de vil. Egentlig er dette ganske underholdende på en stakkarslig og ufrivillig morsom måte. Det er morsomt, ikke fordi vi tror at arbeidsledigheten aldri vil ramme Oslo også, eller fordi vi synes det er så gøy at enkeltpersoner blir arbeidsledige og får problemer med å betale låna sine. Men fordi fan-kulturen deres utelukkende er basert på hvor mye penger de har. Å sprade rundt med Rolex og gulldress er som å kjøre en av bilene i BMW 3-serien. Det viser at du har litt penger, men samtidig at du ikke har noe interessant av substans å melde, bortsett fra at du indirekte formidler at du har skaffa deg blinget gjennom B-gjengrelaterte aktivteter. Det er ikke så interessant, men har nok litt substans da det sikkert er ganske så riktig. På mange måter kan vi således si at Soilers er ishockeyens svar på Lyn, og vi vet alle hvordan det står til med Preben, Carl-Patrick jr  og Jean Philipe nå om dagen. Så la dem rope “Vi kan kjøpe hele Oslo om vi vil” og vifte med kreditkorta sine til krampa tar dem. Vi veit nemlig at ingen har lavere kreditverdighet enn en fyr som poserer på bilder iført gulldress.

Det finnes ikke noe som heter håpløse situasjoner. Det finnes bare håpløse folk i…eh…situasjoner. Ta 17. mai toget i Stav-anger som et eksempel. Dette klarte Soilers å besuddle med selvforherligende hanemarsj. Leiesoldatene som kaller seg A-laget med Petter T. Horesen og Goldmember i spissen sprada rundt i barnetoget som gorger på tokt i Fragleberget, og feira seg sjæl mens de bar hockeytrofeer rundt i byen. Newsflash: 17. mai feirer vi innsatsen til menna på Eidsvold. Vi feirer Norges Grunnlov – ikke Stav-anger Soilers. Således bekrefta de SJÆL hele hockeysuporternorges påstander om deres mangel på respekt, kultur og forståelse. De bekrefta også inntrykket om at de som gruppe er selvhøytidelige, breiale og ufyselige. Litt som en mix av Bono, Mourinho og Martin Strandfeldt. Smak litt på det kinderegget, folkens.