Fredrikstad – Der alle elsker Raymond

Raymond er Fredrikstads eneste troverdige talsperson og maskot. Det at Fredrikstad prøver å slette ham fra resten av Norges bevissthet er som om Oslo skulle bruke flere generasjoner på å fjerne minnet om Fabian Stang.

Egentlig er denne sammenligninga litt urettferdig for Raymond. Fabian en fin type som er godt likt og nyter respekt både som menneske og osloborger. Dessuten har jo Fabian både utdannelse, folkeskikk og evner å formulere seg både skriftlig og muntlig uten å sope sammen et tullespråk bestående av baby l-er og særnorske vokaler. Men HEY…sånn er det å komme fra andre steder enn Østfold.

Og når vi først snakker om uttale av det norske språket. Den der fredrikstaddialekta, er det det noe Raymond har funnet på sjæl? Eller er det i disse flyktningetider et forsøk på å skape integreringsutfordringer?

Raymond v2.0
For det er ikke til å stikke under en stol at mens lokalbefolkningen dyrker disse særegenhetene som skiller stedet fra normale plasser så prøver by-administrasjonen å kvitte seg med de samme særegenhetene fordi det er en hemsko å bli assosiert med ekstrem dumskap. Så hva gjør man? Man får Harald Zwart til å produsere en film i god Anundsen stil. Filmen har ikke en, men hele seks ekstreme versjoner av Raymond. Seerne blir videre påtvunget 90 minutter med amcar, man boobs, baby l-er og en særdeles overfladisk form for hjerneaktivitet. Det blir litt som om Medellin skulle prøve å bli kvitt sitt rykte som narkoreir ved bruke Pablo Escobar som blikkfang og talsperson.

Og det verste av alt er at folk i Fredrikstad er subjektivt fornøyd med å bo på en sådan plass fordi de har blitt fortalt at det er en bra plass å bo. Er du enkel så holder det tydeligvis med enkle virkemidler. At undersøkelser med tunge statistiske indikatorer på næringsutvikling, kulturtilbud, arkitektur, omsorgstilbud og utdanningstilbud gang på gang plasserer Fredrikstad i bånn av lista betyr lite. Logikken må være som følger: “Noen har fortalt meg at det er bra her. Jeg går aldri tom for hamburgerdressing. Da må Fredrikstad være en hælle måne så ille bra plass.” Det er utrolig at stemmene til disse folka teller like mye som stemmene til folk som bor andre steder i landet på valgdagen. Vel…vi må vel finne oss i at dette er prisen vi må betale for demokrati og medbestemmelse.

Kråkestjerta Comets
Også i hockey er det mange tunge statistiske faktorer som lett gir oversikt over hvem som er gode og hvem som er dårlige. Man kan derfor ikke juge seg til sølvtøy, ære og berømmelse. Hadde hockeynorge vært et tre hadde Østfold vært den lille råtne grena helt nederst med et utsatt rede fullt av gjøkunger og dumpapper som drev og hakket på hverandre i håp om å få noen av de slintrene som fugleungene i de andre redene ikke ville ha. I stedet for å hakke og svekke hverandre burde de heller samarbeide i håp om at de kan overleve og ikke bli spist av en farlig snømus e.l. Forslaget vårt er derfor at de legger bort alt subjektivt vissvass om at alle de elendige lagene der nede er ille bra og at de hver for seg er kongen på haugen. For som Per Aabel så fint sa det: “Når haugene blir små og ubetydelige nok så er vi alle konger på vår egen knaus.» De burde heller slå seg sammen slik at Østfold kan ha et tidvis slagkraftig hockeylag som ikke bare lever for å drite.

Vi foreslår derfor en fusjon, etter kommunereform-modellen, av klubbene Stjernen, Mosskråkene, Comet og Sparta. Den nye klubben, Kråkestjerta Comets, får gøye drakter i blått, rødt, grønt og gult slik at de ligner et flagg fra nord-øst Afrika, notearket til Disimillis eller en mindre fjong ara papegøye.

Logoen deres kan feks se slik ut:

Problemet med å slå sammen lag, bytte drakter, få fjong ny logo eller å påstå at stedet er en fin plass å bo, er at dette bare er overfladiske faktorer som ikke griper fatt i rotårsaken til problemet: Folket som bor der.

Det er som å kline lipgloss på truten på en gris. Når alt kommer til alt så vil det fortsatt være en gris.