Fra tid til annen piper det til i den kommunegråe telexen vi har stående bortgjemt i en krok i vårt virtuelle kontorlandskap på toppen av Oslo Plaza, og det tikker inn en liten artikkel. Så også denne uka; her er et innlegg skrevet av en som kaller seg selv brumlebass, eller Ole Brumm blant venner.
Langt er det og kanskje er det en av de turene i året det er lettest å droppe. Selv har jeg i hvert fall tatt meg idet, og ja, jeg har droppet turer til Tromsø tidligere. Skam på meg.
Som trofaste supportere skal det manns rygg til å innrømme at man dropper å reise til Tromsø. Det faktum at Nøff har gitt VIF monopol på bortekamp på Alfheim rett etter påskeharen har rullet inn årene for i år og man som på søndag er så heldig at man får en minus 2-3 grader og stiv kuling på stadion, så kan man begynne å tenke farlige tanker som går i retning av at ”hit skal jeg aldri mer”. I hvert fall ikke før Nøff lar oss få sommerkamp på Alfheim med midnattssol og 20 grader i skyggen. Det var i hvert fall ingenting denne dagen som tilsa at de menneskeskapte klimaforandringene hadde gjort særlig inntog i Tromsø ennå. Det er vel og bra.
Dersom jeg måtte velge mellom å ha en isbjørn hamrende på døra kontra ei krokodille i fiskedammen så ville jeg nok valgt krokodilla. Ikke at jeg har noe særlig erfaring med noen av skapningene, men krokodille har jeg smakt og det smakte som en blanding mellom kylling og fisk. Selv om fisk kan smake så der er i hvert fall kylling helt greit. Isbjørn har jeg aldri smakt og håper jeg slipper det også. En annen viktig grunn til at jeg heller ville hatt dammen invadert av forhistoriske kreaturer, som jo krokodiller sies å være, er at det mest sannsynlig da hadde vært varmt i været.
Det var kaldt ja. Jævlig kaldt. Tribuneseksjonen vår var et stillas. I området hvor bena sto plantet var det til alt overmål små luftehull i det tynne metallet som utgjorde «gulvet» slik at kaldlufta også invaderte skoenes underside med fullt trykk. Så kaldt var det, at betong som underlag hadde vært rene varmeovnen i forhold. Nå sier ikke jeg at VIF-sko uten innleggssåle er spesielt varme, men når man har permanent frostskade på sin venstrefot fra en vinterøvelse på Blåtind for mange år siden, så gir man altså opp å finne varmt fottøy. Fryser på bena gjør jeg bare jeg ser at det på værmeldingene kvelden før blir spådd snø og rundt 0 grader. Da må man styre rundt i huset i et forsøk på å finne varmeflasker så søvnen den natta blir redda på et vis.
Vinden slo rett mot meg på sør-tribunen. Den ikke altfor vindtette jakka og en kortermet t-shirt under var ikke i nærheten nok for at dette i seg selv skulle holde kroppstemperaturen normal uten kamp. Kroppen den kjempet, den, men nytteløst var det. Nå har jeg ennå ikke kommet til Mexicanske jeans. Har etter oppholdet på nevnte tribune funnet ut at disse buksene i seg selv ikke er spesielt isolerende. Det faktum at man også hadde glemt lue gjorde jo også sitt til at evt. siste rest av overskuddsvarme forsvant som dugg for solen rimelig kjapt opp og ut ifra topplokket. I tillegg har jo naturen gått sin gang og man har ikke fått mer hår under årenes løp. Ikke bra. I tillegg nevnt i innledningen til denne rapporten så var det glissent med mennesker på klanens tildelte tribuneseksjon og dette gjorde sitt til at man heller ikke kunne snike til seg litt varme fra sidemannen. Men hansker hadde jeg. Fingrene holdt seg i god form under hele matchen. Litt på sidelinjen, men verdt og nevne, var alle de glassaktige nesene til kalde klansmenn/kvinner med den karakteriske snørrdråpen hengende under et eller begge nesebor.
Av andre faktorer som gjorde dette til en heller kjølig opplevelse, så bør nevnes spillet. Ingenting i spillet denne kvelden varmet noe særlig utover den berømte nerven i kampen. Det ble lempet, løpt og en og annen pasning fant sin rette mottager. Det var ingen stor kamp. Straffe ble dømt – kamp over (sånn virket det i hvert fall og sånn ble det). VIF gjorde en tålelig grei førsteomgang. Andre omgang – ikke noe store forskjeller her, bortsett fra målene. TIL vant – greit nok. Hadde man kunnet hoppe litt kunne man via aktivitet fått varmen tilbake, men stillaset var ikke egnet til slik aktivitet. I hvert fall var det mange som lot være å hoppe. Dette var nok en klok beslutning, da mange av oss har en og annen kilo for mye.
Moralen må bli, i tillegg til at man i Norge må være i stand til å kle seg etter forholdene (eget ansvar), at fotball som jo er en verdensidrett bør utøves syd for polarsirkelen. Nord for denne sirkel bør fotball kun unntaksvis praktiseres og da i den varmeste perioden man kan finne. Dersom man har problemer med isbjørn skal man ikke spille fotball. Krokodiller – da er det greit med fotball. Hilsen influensasyk supporter.