Vålerenga PåskeNøtt-redaksjon gir deg denne lidelseshistorien i fire deler for å lette ventetiden til sesongstart. Om fortellingen bærer med seg glimt av virkelighet eller annet som høres sannsynlig ut, vil vi selvsagt beklage dette og ta det som et tegn på at vi er vårslappe og utbrente. På tide med et par dager fri. God påske!
– Dørene lukkes.
Stein Roger Ek trakk litt lenger inn i vognen så ikke sekken skulle komme i klem. Han hadde aldri likt automatikken på T-banen. Han var vokst opp med fløyter og flagg. Menneskelig kontroll. Og aksept på at det var mennesklig å feile. Nå var også feilene overlatt til maskinene. Bestefaren hadde vinket til bronselaget. Faren hadde løpt linja, men flagga ut så altfor tidlig. Stein Roger var tredje generasjons linjemann i familien. De kalte ham Streken.
Han satte seg bedre til rette i setet, plasserte sekken ved siden av seg. Ingen skulle få forstyrre ham og tankene hans nå. Han var på vei. Første skritt mot en lysere framtid. Men han klarte ikke å gi slipp på den nærmeste fortida da han hadde spasert i parken for å rense tankene. Drivhusene var stengt så han måtte droppe påskefotbadet. Han hadde truffet en gammel kompis. De hadde prata. Hadde han plapra for mye? Ville han bli forrådt? Min venn Judas! Han smilte for seg selv. Han som selv gikk med forræderiske planer. Forræderi mot fair play, mot rettferdighet og riktig dømming. Forræderi mot sporten som holdt ham i live. Tøys. Assistentdømming var ikke mye å bli feit av. Han lot blikket gli nedover seg selv. Strekkode, så feit hadde han blitt etter alle disse år i fotballens tjeneste. Fotballen som var i ferd med å bli en pengemaskin. Hah! Det eneste han merket av maskineriet var pepringa med småmynt fra tribunen når han feila. Nå skulle det bli en annen dans. Nå skulle han feile mye. Skillemynten skulle veksles med seddelbunker. Øyelokkene hans gled dagdrømmende ned over pupiller av dollartegn. Han duppet av. Han nærmet seg ubønnhørlig endestasjonen.
– Dørene åpnes.
Streken samlet sammen sakene sine og kom seg ut i skjærtorsdagståka. Skulle han snu? Tilbake til by’n mens han ennå hadde sjansen? Fjellvettregelen om skam og helomvendinger gjaldt vel i lavlandet også. Han nølte litt før han smekket seg inn i rottefella-bindingene. Var det en rottefelle han gikk til? Penger som fristende åte og ham selv som bytte? Han klemte fast øreproppene og skrudde på Mp3-spilleren. «I Walk The Line». Han var ikke linjemann for ingen ting. Han skjøv i fra med stavene, vaklet litt og kom inn i den typiske rytmen du får når grus og mose gnurer seg inn i isklisteret. Føret var nok bedre i høyden. Han forsvant inn i påskeskogen.
Fire kilometer lenger inne i den samme skogen feide Johnny avgårde. Svetten dreiv. Han var snart framme. Han var pipeblåser, en mann i svart, hoveddommer. God eller dårlig? Det fikk andre bedømme. Snart skulle han bli kjøpt og betalt. Det gledet han seg til. Det hadde begynt å skumre. Han var på toppen av den nest siste kneika. Til venstre nå, forbi vikene med overvann, gjennom skogholtet og opp. Der lå hytta. Svart, stor og staselig. Han roet ned. Spente av seg skiene, tørket pent av dem, satte dem mot hytteveggen og banket på. Tunge skritt hørtes innenfra. Gamle Fred åpnet døra. Han hadde på seg T-trøya med «Jeg redda Vålerenga». Johnny smilte og pekte mot brystet til skipsrederen.
– Det gjorde jeg også!
Han mintes thrilleren for fem år siden. Noen sa han avgjorde kampen. Redda Vålerenga fra dødsriket. Men det ble han ikke rik av. Nå ville han ha penger for det. Det var derfor han kom hit i dag.
Det var de rike onklene som hadde satt det hele i gang. De ville ha mye mere igjen for investeringene sine. Kampfiksing var veien å gå. Tippeselskapene skulle blø. De rike skulle som vanlig bli rikere, men denne gangen hadde de skjønt noe: Investering i dommere er bedre butikk enn tilfeldig handling med spillere som bare er lojale mot seg selv.
Det var allerede mørkt da dødsslitne Streken kom sigende inn i stua. Han var en rettlinjet mann. Men det innøvde, snorrette bevegelsesmønstret hans gjennom et langt liv hadde spilt ham et puss i dag. Han hadde valgt den korteste veien. Den rette linja mellom A og B. Det trange gjelet hadde kommet overraskende. Bratt var det ned, og verre var det opp. Han tillot seg å svinge til side for større granlegger, men kjente at det bød ham i mot. Nå var det hans egne legger som gjorde det. Han seig ned i en stol, takka for ølboksen en eller annen rakte ham, og kjente en døsig, god matthet i den blafrende varmen fra den digre peisen. En eller annen? Hva faen! Han retta seg opp med et rykk så ølskummet spruta. Var det ikke Freddy. Selveste Lille-Freddy som satt der på andre siden av bordet? Fikk ikke spillerne mer enn nok fra før? Skulle de også ha en bit av kaka som skulle bakes i smug denne påsken?
– Ro deg ned, Streken. Johnny hadde lest tankene hans. – Freddygutten her er bare med for å vite hva vi driver med. Han er mer enn fornøyd med å kunne gi familie og venner tips om hva de bør satse langoddspenga på når vi har fiksa kampene. Spellerne må vite sånt, ellers blir det for mye protester mot de gærne tinga vi skal foreta oss: De røde korta, annuleringene, you name it. Det får holde med bråk fra publikum. Tribunen er, som alltid, vår verste fiende.
– Selv ikke han, det var Gamle-Fred som blandet seg i samtalen, løftet blikket og pekte vagt mot en makt der oppe.- Selv ikke store Nøff vil bry seg så voldsomt. Se hva han driver med: Kjøper opp avdanka strippere som mot passe honorar streaker på den ene arenaen etter den andre. Bøtene som klubbene ilegges dekker utgiftene tifold og vel så det. Siste skrik er å kjøpe biljardkuler til utvalgte, svarte engler på tribunen. UEFA er faktisk så fornøyd med biljardsuksessen at de nå kjøper opp det de får tak i av slitte bowlingkuler. Nei, Streken. Tro ikke at vi er de eneste som har urent mel i posene våre.
Han klaska seg fornøyd på magen, og tok en drabelig sup av ølglasset for å tynne ut noe av melet.
– Og blussene. Brann-bombene!, speideren fra vesten, Davy Crockett, skarra fram ryktet om falske brannmenn på lønningslista til Nøff, og hva Brann måtte ut med etterpå. Davy var invitert til hytta for å se hva som kunne gjøres fra fjernsynets side. Gikk det for eksempel an å avtale at kamera fulgte publikum istedet for kampen når dommerne slo til med triksa sine? Eller rett og slett svartsladding?
Samtalene hadde begynt. Forhandlingene var i gang, snart var Osloavtalen i havn. Påsken er full av lidelse. I år var det fotballens tur til å skrive sin lidelseshistorie.
Det var Gamle Fred som hadde lånt hytta. Han hadde forbindelser i de fleste leire. Han hadde ikke særlig lyst til å svare for denne. Det ville bli bråk om det ble kjent hvem Vålerengas store sønn vanka med. Derfor sa han heller ikke noe om det til de andre gjestene. Svarte ullent på direkte spørsmål. Taus og tøff hadde han alltid vært.
– For oss er det viktig at ingen veit at vi er her. Fred la ikke merke til Strekens flakkende blikk, og fortsatte.
– Og én ting er svært, svært viktig for han som har lånt oss hytta. Han hadde poengtert det flere ganger: Kjelleren skal vi holde oss pent unna. Forstått?
Jada, jada. Ikke helt forståelig, men godtatt, var reaksjonen fra de andre. For hva hadde de i kjelleren å gjøre? Det var fire store soverom i andre etasje. Kjøkken, matsal og peisestue i første. Dusj, badstu og dass i den nye fløyen som var bygd i vinkel med hovedhuset. Hvem trengte mer? Ja, bortsatt fra noen kasser øl og et par kveldsdrinker, da.
Klokka tikket mot midnatt. Forhandlingene fikk vente til i morgen. Spekematen lå tungt i søvntunge kropper. Streken småsnorka. Dorsk og lavmælt samtale fylte stua. Ølet rant, og det gikk som det alltid går, det er alltid en som må på dass. Nå var det hoveddommer’n sin tur. Gulvuret begynte på sine tolv slag. Et sted mellom det femte og sjette slaget skar et skrekkslagent skrik gjennom natten. Subbende skritt nærmet seg. Og der sto Johnny likbleik midt på gulvet.
– Noen har hændsa på dritern, var det eneste han fikk sagt før han segnet om.
De andre så på hverandre. En gikk ut på doen og sjekka, han kom tilbake med et glis. – Jævla søl der ute. Men sånt måtte vi regne med når vi ikke ba med damer på denne turen!
I munterheten som fulgte var det ingen som merket det hettekledde ansiktet som stirret inn gjennom hyttevinduet.