Statkart.no gir bildet som stemmer med terrenget. Vi drar dit likevel. Men ikke til fotballens festdag. For den feira vi den fjortende.
Litt feilaktig har Olav Kyrre fått den tvilsomme æren av å grunnlegge Bergen. Far hans daua på Stamford Bridge, i vikingtidas ynkelige forsøk på å leike hooligans. Selv var han fredsæl, han var visst den første kongen som kunne lese og skrive. Kanskje også en av de siste? Men snakkinga sto det verre til med, om han skal dømmes etter hvordan tippe-tippe-tipsolde-bysbarna hans har utvikla stemmebånda sine. Lyng- og bråtebrann. Det knitrer nytent, ikke nystæmt fra hals og strupe. Errrr. Errorr. Strupesår. Det hjelper med et hvileskjær i ny og ne: Bægen. Bjann.
Ingen røyk uten ild. Snakker vi om barns lek med fyrstikker? Nei. For hundre år satt 10 mannfolk og røyka på Johnsens Café som lå omtrent ved den salige grunnleggerens gate. Brannstiftinga var i gang. Akkurat hvordan de kom på det merkelige navnet, sier ikke soga noe om. Det mest naturlige hadde vært å døpe klubben Vann. SK Vann.
Byens store sønn er sevfølgelig fiktiv. Varg Veum. Og når typen skulle filmes, fant de ham ikke i Bergen. De fant ham i Oslo. På samme vis som da Bergen gikk av skaftet etter gullet til Brann. Festspillprogrammet ble endra. Inn med Brand. Men noen til å spelle? Neida. De er så storkjefta der borte at de ikke merker at de svelger kameler. Brand spelt av en Klansmann og Vålerengasupporter. Rundspelt! Orntli drama på Engen.
– I kvæld får bøndæne bank, bank bank
Det var hva de fine bægensfruene og mænnæne sa til hverandre når de trippet aftenturen sin rundt vannet forbi politihuset og hørte dumpe dunk og halvkvalte skrik innenfra. Politivoldsakene på søtti-åttitallet har ikke gått helt i glemmeboka. Huset fikk oppnavnet Bergens Bank, hvem veit om det lyder navnet ennå. Vi skygger unna. Tar ikke pulsen på byen denne gangen. Ikke hvilepilsen heller. Teltleir ved stadion. Sikker sone. Uten hunder og bergensere.
Sheriffen og cobboya i vest liker action. Terrorberedskap til Hemsedal? Ikke en pølsesnabb å få på tvangsstengte nattåpne bensinstasjoner? Ta med niste. Mye.
Det tryggeste stedet 16. mai er Brann Stadion i beste TV-tid. Sikkerheten på Stadion har Brann full kontroll over, i motsetning til i den stygge, usikre verdenen utenfor. Men ingen ting er perfekt. Ikke ble det tatt fingeravtrykk, ikke fikk de personnummerne.
– Vi har lært fra de tvilsomme billettrutinene med Scandinavian Star, sier ledelsen.
Takk. Vi er registrert. Privilegert gjesteservice! Byens egne, særlig de på nordre langside, sitter trangt i det når det bryter ut brannjubel . Rømningsveier som en hummerteine. Stakkars navnløse, anonyme jævler.
Vi gleder oss til navneoppropet i gjestesvingen! Og så gruer vi oss litt til navneoppropet på banen. Usikkerheten har bredd seg. Wæhler? Thomassen? Martin? I tillegg til den gjengse usikkerheten i umiddelbar nærhet til vår offensive målvakt. Men én ting er sikkert: Sæternes speller på riktig side. Det er bare til å gjenta kunstene fra i fjor, Bengt!
16. mai blir kalt fotballens festdag. Ufortjent. Bare halvparten av lagene i Tippeligaen får spille foran sine egne. Tenk deg søttendemai-tog der halve befolkningen er ekskludert. Det spesielt festlige med den sekstende er fridagen derpå. Når skal Nøff skjønne det? Sesongen består av drøssevis av dager derpå. Før den er det oftest lørdag. En perfekt dag for fotball. Men enn så lenge får resten av fotballnorge sulle og stulle med festdagen sin. Vi bryr oss ikke. Vi har fått vår egen dag: 14. mai !