Seks poeng på fire dager! Er det lov å håpe på 9 på seks?
Dobbelt så bra som ifjor
Det ble seier mot Sandefjord i går. Kampen var ikke av den spektakulære typen – heller av den mindre severdige. At NRK2 lar to LSK-supportere kommentere gjør jo også sitt.
(Jeg personlig har aldri likt Arne Scheies måte å kommentere fotball på. Den er gørrende kjedelig, monoton og til tider fullstendig ufokusert. Legg så til Hallvr Thoresen som sidekommentator og du har en passe søvndyssende materie. Kanskje noe for NRK Aktivum?)
Begge lagene startet friskt. Vi med en annen oppstilling en tidligere i år, og det ble etterhvert tydelig at vi ikke stilte med en «førsteellever» i og med at Moa og Doffen var satt på benken for å spare krefter i et tett kampprogram. Etter 20 minutter ble det mye rar fotball, godt anført av Sandefjords angripere – med Mane i spissen – som absolutt bør trene på å skyte mindre og mer på mål om det skal bli noe videre Tippeligaspill på Sandefjord.
VPNs kampreferent har tatt tak i hva vi bør fokusere på. Sjøl så er jeg meget fornøyd over det faktum at vi tar med oss tre poeng på bortebane i en kamp som vippet begge veier. Men lag i flytsonen har en tendens til å vinne sånne kamper – og det lover godt.
Nå har vi 11 poeng på seks kamper. Det er 5 mer enn hva vi hadde etter det samme antallet runder ifjor. Godkjent setter vi på prestasjonen, for kampen mot Start trekker nokså mye ned.
Gårsdagens mann var utvilsomt Mohammed Fellah. Han glimter til med godt blikk, gode pasninger og en og annen finte som det smaker samba, mojiito og brasliansk damerumpe av. På den andre side gjør han en del ting som til tider kan få oss til å sette både pils og potetgull i halsen. Martin Andresen sier det slik til VG Nett:
– Fellah var god i denne kampen og jobbet hardt. Han gir oss på linja hjerteinfarkt noen ganger med noen dristige valg, men på en annen side hadde vi kanskje ikke kommet i angrep om han hadde klarert. Fellah er god med ball, og risikoen for han er kanskje ikke like stor som for andre.
Om lagoppstillngen og hvorfor han startet med Moa og Doffen på benken sier han det slik:
Vi fikk flere spillere inn i eliteseriekamp, holdt nullen og vant. Jeg er veldig glad for disse poengene. Det er fort gjort å gå på en blemme, men det gjorde vi ikke. […]
Målet er å stille det beste laget for Vålerenga sesongen sett under ett. Vi har et tøft program, og trenger flere spillere i matchform. Nå har Moa og Doffen 100 prosent friske ben mot Brann – ikke 95 og 92.
Og om den bataljen sier han:
– Det kan slå begge veier. Vi møter et desperat Brann-lag i det som fort kan bli en krigekamp.
Brann Bergen
Jeg har problemer med bergensere. Jeg har hatt dame fra Bergen, har en del kolleger fra Bergen, kjenner en del andre folk fra Bergen og har en god venn som bor i Oslo (hva ellers?) men er ihuga Bergenspatriot på bortebane.
Hva er det som gjør denne typen mennesker så uspiselige? Er det dialekten? Er det utseendet? Eller er det den manglende evnen til å se seg selv, verden og alt det andre uten at man må trekke fram hvor fantastisk bra det er å være Bergenser?
På Brann stadion blir vi alltid presentert som VålerengEN, spillerne blir spytta på, publikum synger en jævla hymne til byen sin før kamp og de tar ikke fem øre for å kaste dritt til egne spillere, egen ledelse og egen klubb.
Er det da slik at Brann og Bergen er noe de er stolte av hele tiden? Eller er det noen de er noe så innihampen stolte av når de kan sole seg i glansen av ett eller annet positivt med enten laget eller byen?
Kampen på søndag
Vi stiller med full tropp og sannsynligvis basere oss på tog eller buss til Bergen. Luftrommet er som kjent fullt av aske. Vi ønsker gutta lykke til på turen og sier som sant er at dere kan faktisk oppleve å se noe vakkert på vei over i buss eller tog:
Blant annet flere busser fylt til randen med Vålerengasupportere!
God helg!