Flere enn Andreas Nordvik så rødt onsdag kveld da Vålerenga tapte semifinale. Forum-hets og SMS-sjikaner hagla. De som står til knes i dynga og sprer møkk, kalles bønder. Her er et skriftemål fra en angrende sjel som bekjenner sine synder som bonde for en natt.
Noe av det som kjennetegner bønder, er at de er raske med å peke ut syndebukker som får skyld for alt de mener er jævlig. Hvor ofte hører vi for eksempel ikke at verden ville vært mye bedre om Slottet og Stortinget lå på steder som Florø, Snåsa eller Finnmarksvidda, vel vitende om at regjeringen er på viddene uansett hvem som styrer.
Videre er ikke bønder og fiskere viden kjent for å vise solidaritet med andre enn seg selv, derfor vil de aldri gå i bresjen og stå skulder med skulder med folk som ikke har direkte, positiv innvirkning på seg selv. Og det bør være akkurat her, akkurat nå. Ikke i morgen.
Derfor var jeg altså en bonde den kvelden Vålerenga snubla ut av cupen 2009. Etter tapet var jeg raskt inne på tanken om å nekte Nordvik ny ankomst til hovedstaden, alternativt at han kunne henges etter øyelokka, mens han tvinges til å blunke, på et offentlig sted.
Som Galgeberg, det er jo blitt brukt til lignende tidligere.
Vi vinner som et lag og taper som et lag, uavhengig av personlige feil. Selvfølgelig skulle jeg heller vist solidaritet med Nordvik. Ikke bare er han en av oss her og nå, han kan også være en av oss i fremtiden og en mann vi kan ha langsiktig glede av. Han er kun på lån og egentlig Rosenborgs eiendom, men han er en av oss. Akkurat her, akkurat nå. Og muligens neste sesong også, men det spiller tross alt mindre rolle.
Min ryggmargrefleks burde derfor være å blåse ut mot møkkaspilleren til Molde.
Min beklagelse går til alle de som måtte bevitne mine bondske utspill på SMS, på øret og på mail. Heldigvis viste jeg ikke mine meninger i offentlige sammenhenger som på diverse internett- fora, da ville jeg nok aldri bli kvitt fjøslukta som nå henger i klærne mine.