En Dagbok uten de store overskriftene. Faktisk uten overskrifter i det hele tatt. Og uten noe mellom linjene. Og egentlig ingenting i dem. Nyt tomheten.
Da er vi der igjen. På jorda. Søttende mai er overstått. Dama har stikki av. Bare fordi hun ikke fikk gjennomslag om norsk flagg i stedet for Vålerengaflagget på verandaen på grunnlovsdagen, dagen det i grunnen skulle vært lov til det meste. Blåmandagen er over, den falt på en søndag i år. Og sekstende mai har vært over så lenge at vi nesten har glemt den dagen: Megasjansene våre i første omgang mot Brann. Det røde kortet. Helstad. Bleike minner etter en laaaang tur over, under og gjennom fjell. En busstur A-laget også fikk smake halvparten av på grunn av streiken. Godt. De trenger å kjenne hva supporterne må gjennomgå for å følge laget.
Bergen var bra denne gangen. Rett til stadion. Rett hjem. Kampen var bra. Synginga vår var skikkelig bra. Det eneste som mangla var resultatet.
Det er aldri gøy å tape fotballkamper. Men denne gangen gjorde det på et vis ikke så mye. Har det noe med den store seieren to dager tidligere å gjøre? Stadionvedtaket. Drømmen som har blitt virkelighet. Eget hus til 100-årsjubileet.
Men høyrefolk er ikke som oss. Der i gården tas ikke et nederlag som et nederlag. Høyretoppen med navnet som vi har gitt opp å skrive rett, det er et eller annet med Tett, var på Dagsrevyen i går og babla om omkamp og nye runder fordi bla bla EØS og sånne greier ikke tillater oss bla bla.
Dette har vi vært gjennom i detalj tidligere. Nøyer oss bare med å poengtere at den vanlige leksa om EØS-reglene ble ettertrykkelig tilbakevist av Vålerengas advokat. Hvor lenge skal det gulpes og drøvtygges på dette?
Hjelper det på tabellsituasjonen vår om vi sier at vi skulle ha slått Brann og RBK? Rykker vi forbi Stabæk bare vi gjentar vissvass og hvisomatte ofte nok?
Eller er det Dagsrevyens feil? Som har så lite nytt å lage revy av at de tar imot sånt piss med åpne armer. For så vidt forståelig. Hyllene er ikke akkurat overfylte av de store fotballnyhetene for tida:
Dagsavisen har funnet ut at Åge Hareide ikke kan ta ut utlendinger på landslaget. Mens VG forteller at brassen Alanzinho gjerne vil spille på det norske landslaget. Hva Aftenposten skriver, veit vi ikke, for vi har sagt opp abonnementet. Men poenget er: Nyhetsbildet er ikke spesielt søkklasta med interessant, og da menes selvfølgelig Vålerengarelatert , fotballstoff. Merkelig. I vinter – fotballens agurktid – bugna det over med skriving og synsing. Hvem blir mester og hvorfor. Hvem rykker ned og hvorfor ikke. Det var tider det. Drømmetider. Nå har sportsjournalistene bare realiteter å forholde seg til. Fantasien er satt på sidelinja. Det er fotballhverdag.
Så det blir drøvtygging. Og det er godt å gomle lenge på godbiter. Når tekst-TV bringer flotte meldinger om at Brynestad stenger pengebingen og helst vil selge Lyn – he, he, det blir kanskje ikke så lett – da er det godt å plukke fram en to dager gammel Dagsavis som gir næring til skadefryden. Les gjerne fredags-dagboka på nytt også.
17. mai skriver Dagsavisens Reidar Sollie om Lyns bitre stadiondrøm:
Lyn passer ikke lenger på Ullevaal stadion. Laget er for lite og arenaen for stor. Et samarbeid med Skeid om Voldsløkka burde være mulig. For har vi ikke nok fotballarenaer med tomme seter i Oslo nå?
A propos seter. Dere i Bergen som av en eller annen grunn ikke sang, men ville lage lyd likevel: Det er bare Kanari-fans som syns det er fint å ødelegge stoler. Det er bare dem som elsker trommer. Ta heller et par sangtimer og lær noen tekster. Glem setesmellinga. Den ødelegger for synginga.