Mandag og godt humør. Kamper på rekke og rad. Vålerengalaget er det beste og mest spennende på mange år. Er det på tide å heve ambisjonsnivået?
Kampene kommer like tett som helligdagene i mai. På lørdag fikk vi med oss tre poeng, på torsdag er det cup-kamp mot Oppsal, og på søndag er det klart for Vålerenga vs. Vålerenga Rejects og han lange.
Kan vi be om mer? Ja, faktisk, det er en del ting vi mener at det er essensielt at vi faktisk ikke glemmer. Men vi begynner med det som smaker best. Tre poeng mot (xxx).
Juks beviser seg alltid – selv etter 14 år
Vårt eget kampreferat er preget av referentens plassering på hjemmebanen til (xxx) – han så ikke en dritt. Andre satt hjemme (satt? Hoppa rundt som en ape, er mer betegnende…) og fulgte kampen som – takk og pris ikke ble kommentert ihjel av Arne (L)S(K)cheie.
For å si det mildt: Det var nivåforskjell på lagene. Samme nivåforskjell vi selv opplevde de årene vi var et drittlag som RBK, Molde og Brann leika med. Vålerenga er bedre enn (xxx) i alle ledd, spiller for spiller, bein for bein, ledd for legg og ikke minst i forhold til fotballforståelse. For hva handler fotball egentlig om? Jo, det handler om å spille ballen slik at motstanderen ikke klarer å hindre deg i å:
(A) enten lure han slik at du kan ta med deg ballen videre
(B) spille en pasning slik at en annen spiller kan kun utføre (A)
Det hele settes så i kombinasjon og skal ende opp med at man setter ballen i nettet bak motstanderens målmann.
Vi gikk ut av tellinga på både (A) og (B) de første 10 minuttene. Motstanderen ble totalt rævkjørt på eget (kunst)gress og vi var nære å utføre oppgaven. I vanlige kamper pleier dette å jevne seg ut, men i denne kampen var det enveiskjøring i 45 minutter. Det burde stått 0-3 etter første omgang, i stedet så hadde (xxx) et angrep og ett lykketreff og dermed kunne man tusle i garderoben på stillingen 1-1.
Fotball er ikke et rettferdig spill.
I andre omgang kom (xxx) ut på banen etter å ha fått en runde verbal juling i garderoben, evt. så hadde de hatt besøk av en eller flere karer med alt annet enn rent mel i posen. (Claus Lundekvam?)
Det var ikke det samme laget som kom på banen, og Vålerenga ble nok litt satt ut av det. Men årets Vålerengamaskin er ikke som de gamle. Man maler bare videre etter samme oppskrift. Og sakte men sikkert blir forskjellene tydelige igjen.
Vi gjør to bytter og 12 minutter før slutt er Bengt Sæternes der han skal være og sørger for 3 velsmakende og velfortjente poeng.
Bengt Sæterns
Du er en stor mann Bengt. Avisene forsøker å få deg til å klage på lite spilletid. I stedet gjør du det motsatte. Du sier at det er plass til både deg og Moa på årets lag. Dette kaller vi lojalitet av ypperste klasse. For meg er dette nesten godt nok til å få tittelen «Årets spiller» selv om det gjenstår 20 kamper.
Om du spiller hele kampen og scorer ett mål eller kommer inn i 20 minutter og scorer ett – det er like fantastisk uansett.
Takk skal du ha!
Hva med ambisjonene?
Vålerenga i flytsonen etter at litt over en tredjedel av årets kamper er spilt. Fortsetter vi i dette tempoet burde vi faktisk sitte igjen med rundt 60 poeng (jada litt optimst er det lov å være). Og det burde holde til seriegull.
Jepp. Seriegull.
Så hvorfor ikke bare si: Vi skal ta seriegull i 2010. Hvorfor ikke?
Da har man i alle fall et klart mål å jobbe mot.
Topp fire – hva er det for en kvapsete ambisjon?
Vi er Vålerenga – vi går for gull!
Historieløse menn
Både Dag Riisnes og Tore Krogstad mener at det er på tide å glemme Kuvicek-saken.
Vi glemmer aldri.