En deilig 3-poenger på 16. mai ble det. Kampen var vel alt annet en velspilt, men jeg skal ikke rippe for mye opp i akkurat det. Vi vant komfortabelt 2-0 mot havlfangerne fra Sandefjord uten å overbevise noen. Men Sandefjord var usedvanlig tamme. Rune Lange scoret sitt første for sesongen, og det var like godt for han som for oss, for å si det sånn.
Vålerenga – Sandefjord 2-0 (0-0)
Tippeligaens 7.runde, Ullevaal Stadion 16.mai 2007, 13.181 tilskuere
KAMPFAKTA: se referat på vif-fotball.no her
KAMPINNTRYKK:
Med både Roseborg og Startkampen relativt friskt i minnet, fryktet jeg det værste allerede etter ti minutters spill. Jeg syntes ikke Vålerengaspillerne hadde den tælen og innsatsviljen som vi så mot Rosenborg. Og selvom Sandefjor egentlig aldri var i nærheten av å score, så må jeg si at det luktet litt: Vi spiller bedre enn motstanderen – men taper eller avgir poeng allikevel.
Heldigvis gjorde Morten og Rune dette til skamme. Det var Sandefjord som åpnet minst dårlig får jeg nesten si, og åpnet med en corner etter et par minutters spill. SJansene var få i første omgang, og det var rett og slett laber kvalitet på det meste fra begge lag.
Etter hvilen nærmest eksploderte alt. Vålerenga hadde tydeligvis fått kjeft i pausen, og gikk på med en helt annen glød i denne omgangen. Jeg må vel kunne si at vi strengt tatt burde ledet 1-0 etter et par minutters spill ut i 2. omgang, da Jalland fyrer av storslegga, Bugge Pettersen i Sandefjordburet, gir retur og Lange flakser frem og er nær scoring, men Sandefjords Kjølner (tror jeg det var), finner det for godt å stoppe ballen med hånda. Vi får straffe, og kaptein Grindheim skal oredne 1-0.
Men neida. Christian legger en straffe som jeg skulle gjort det selv. Riktignok var den høy, og hard, men den gikk også over tverrliggeren med god margin. Og da må jeg si at jeg hadde mine tanker om hvordan dette skulle ende.
Men heldigvis gikk det ikke slik jeg fryktet. Bare noen minutter etter straffebommen, dukker Morten opp og odrner 1-0 med et skudd fra distanse.
Det blir noe mer intensitet over kampen etter målet. Og Sandfjord jager utlikning, uten å egentlig være i nærheten. Vålerenga har også
våknet, og skaper flere målsjanser. Kampen tar seg opp i teperatur, og det resulterer i noen gule kort til begge lag. Men det er St. Halvards menn som trekker det lengte strået.
Rune punkterer kampen med en nydelig lobb på overtid, og det varmet godt.
Alt i alt er det en svak kamp fra begge lag, men Vålerenga tar seg noe opp i andre omgangen, og sørger for tre sårt trengte poeng.
Daniel må dessverre byttes ut pga skade, men det er forhåpentligvis ikke alvorlig.
Daniel blir kåret til Vålerengas beste av Hafslund. Jeg er er nesten enig, Morten Berre var hakket vassere, men hvem bryr seg om sånt?
Backfireren skal også ha skryt, de stod opp og avverget det meste som kom.
Jalland har tatt seg kjapt opp til «gammel» storhet, og Grindheim, tross straffemissen, viste også god gammel «gi-alt» innstats.
Vi har fortsatt langt frem, men vi kommer oss.