Vålerenga er Norges Barcelona, har Johan Golden sagt. Vi har spurt folk som antagelig kan mer om fotball enn komikeren om hva de synes om hvordan Vålerenga spiller fotball. Først ut er sportskommentator i Dagbladet og landslagstrener i futsal, Esten O Sæther.
Vi har sendt epost med spørsmål om hvordan Vålerenga fremstår i år. Det er grunn til å bemerke at spørsmålene, og ikke minst svarene, ble gitt før cuptapet i Tønsberg. Vi synes uavhengig av hva som skjedde i Tønsberg at Vålerenga har spilt mye lekker fotball i årets Tippeliga. Derfor:
Er Vålerenga det mest posession-orienterte laget i årets Tippeliga? Hva er karakteristisk ved årets Vålerenga? Kritiske punkter ved spillestilen? Merker vi en endring i spillestil i Norge når til og med Drillo snakker om posession som en fordel?
Esten O Sæther svarer ydmykt på våre spørsmål:
– Jeg har sett VIF litt for lite de siste ukene, men her er i hvert fall et par punkter:
– VIF er blitt et tydelig ballholdende lag, men det er samtidig vesentlig å skjønne at en slik stil må kombineres med kvaliteter/trekk som gir resultater av det å styre spillet. Her er kanskje Luton Sheltons framgang det mest interessante. Så stor fart på kant bryter opp ballholdingen og gjør at motstanderen hele tida må ta hensyn til sitt eget bakrom. Nå skjer dette ikke bare gjennom Moas spesielle egenskaper rundt ballen, men også med Sheltons tempo.
– I tillegg øker bevisstheten til at ballhold henger nøye sammen med rask gjenvinning høyt i banen. Her er det avgjørende med fotrappe, hardt arbeidende spillere på hver plass; noe Martin A. stort sett har prioritert. Det gjenstår selvsagt en utfordring med den offensivt strålende Bojan Zaijic som dessverre er svak 1:1 defensivt.
– Hvor mange slike spillere tåler et lag? Svaret varierer fra kamp til kamp, men gjennomgående skjer en utvikling av ballbesittende stil ved å prioritere spillere både med pasningsferdigheter og rask omstillingsevne.
– På samme vis krever oppbyggingen av stilen sikre igangsettere. Her har valget av Stefan Strandberg vært viktig. Han er ikke glitrende ennå, men representerer et tydelig valg. Det er slike konsekvente valg både i treningsarbeidet og i kampene som over tid former en spillestil. VIF er utvilsomt kommet bra i gang.
– Kan du utdype hva du tenker om at Muri/Strandberg i det siste har blitt brukt høyere på banen i det oppbyggende, offensive spillet?
– Ved lenge ballhold er det naturlig å bruke midtstoppere offensivt. Utfordringen er selvsagt å opprettholde balanse i laget når en av stopperne går, samtidig som en slik bruk av forsvarsspillere forsterker kravene til de som fyller disse plassene. Foreløpig har ikke noen av VIFs stoppere kvaliteter til å brukes ofte offensivt, men nettopp det å forsøke vil både løfte det individuelle nivået og gjøre at klubben framover prøver å utvikle stoppere som også er sterke langs bakken framover.
– For et lag som spillemessig alltid vil dominere på hjemmebane, er offensive stoppere et fint neste steg i utviklingen av VIF, skriver Esten O Sæther.
Og vi takker for svarene.