November er ikke som før. Den bitende kulda har tatt ferie. Snøen som kom for noen uker siden er borte. Det er nok greiere å leve på livets skyggeside under slike forhold. Men likevel, hvor du enn snur deg i sentrum av byen så møter du de bedende øya.
Midt oppi all elendigheta dro jeg kjensel på en gammal kjenning. Harald smilte fra øre til øre da han fikk øye på meg.
– Gratulerer med seriemesterskapet Mister Nedre Manglerud!
– Gratulerer til deg også.
– Sykeste jeg har vært med på.
– Var du dere nede?
– Så klart! Og du ?
– Jepp.
– Jeg måtte gå og gjemme meg mot slutten. Akkurat der og da kunne jeg trengt et skudd for å roe ned kropp og sjel, men har man valgt å være nykter så har man valgt nettopp det. Men jeg skal ikke stikke under en stol at det ble både fire og fem øl før kampen. Vi tok toget med Klanen og jeg vil vel driste meg til å si at det var 2 x 500 meter med fyll og spetakkel som blei frakta gjennom oktobernatta.
Harald bærer preg av de siste måneders hardkjør. Han har jobba og sliti for å få tak i lokaler til et kompetansesenter for rusmisbrukere. Dessverre er det ingen som vil ha junkier og alt det fører med seg i sitt nærmiljø. Om folk er redde for ungene sine eller om det er krakk i boligprisene de er redde for vites ikke.
– Hvordan er livet for tida?
– Jeg krysser mine spor.
– Hva mener du med det?
– Jeg har innsett at det er ikke tida for å starte et kompetansesenter for rusmisbrukere i Oslo. Det er viktigere saker som må ordnes først. På samme måte så er det ikke viktig for Vålerenga å få sin egen identitet gjennom en stadion som ligger på Sørenga. Derfor har jeg blitt en vanlig arbeider.
– Har du fått deg jobb?
– Jobb og jobb fru blom, jeg har blitt selger.
– Det er jo en jobb like god som alle andre.
– Tja, ser du han der borte? Han med knekk i knea, fett hår, sigg og blå boblejakke fra Millet?
– Ja, det er mange som han i dette området.
– Jeg er en av dem.
– Faen har du sprekki eller?
– Neida. Selger det samme som han.
– Dop?
– Nei, jeg selger vår egen blekke. Gatefolkets Fanzine. = Oslo.
Harald viser fram et identitetskort med et bilde i sort/hvitt. I veska har han en bunke med rykende ferske blader.
– Det er et slit detta også, men det er bedre en alternativet.
– Garantert.
– Men jeg fikk rett, gjorde jeg ikke?
– Hvordan da?
– Hallo, er du medlem av dønkerklubben? Har du mista helt hukommelsen?
– Nei…
– I år så tar vi alt! Første gangen jeg traff deg. På banen den gangen. Jeg fikk rett. Vi tok alt. Eller rettere sagt vi tok det som vi hadde satt som mål for årets sesong.
– Joda, men det er jo liten tvil om at satsen og svevet var bra, men i landinga og nedslaget var det mye å trekke.
– Sludder. Vi presterte best over 26 kamper. Om vi stinka på slutten, så stinka de andre værre. Det gis ikke poeng for godt spill, eller antall spillere med striper i håret. Det gis poeng for seier og uavgjort. Taper du får du null.
– Ja vi var jo der i fjor.
– Nettopp, og nå har vi etablert oss der vi skal være. I toppen. Andreplass i fjor. Førsteplass i år. Hva mer kan man be om?
– At vi spiller alle kamper for å vinne. At vi stiller med det beste laget når vi skal spille mot topplag i Europa.
– Akkurat der er jeg enig. Den saken ødela mye for oss, og jeg tror at Rekdal er ydmyk nok til å innrømme at han taklet den dårlig. Men la oss drite i det og se framover. Hva skal du i morra f.eks?
– Nei, stå opp, spise frokost, leike med ungene…
– Nei min venn du skal til Fredrikstad for å se at andrelaget rykker opp i 2. divisjon. Vi er en gjeng som reiser nedover i lånt bil. Det alltids plass til hyggelige karer.
– Det høres ikke dumt ut, jeg skal sjekke om det er mulig.
– Godt.
– Og snart er det Royal League. I år så vinner vi hele sulamitten.
– Sånn skal det låte!
– Og til neste år skal vi kvalifisere oss til Champions League!
– Det skal vi, til neste år skal vi faktisk ta alt. Og da gjør vi det med stil!
Harald er i kamphumør. Han har bidratt til at grinebiteren i meg har fått motstand. Jeg har blitt en optimist når det gjelder klubben. Tro kan som kjent flytte fjell.
Og som den amerikanske sosiologen William Isaac Thomas så fint sa det:
«If men define situations as real, they are real in their consequences.»
Så tror man lenge nok på at noe skal skje, så skjer det til slutt.
For vår del tok det 21 år.