Målsettinger…. om det å plukke lavthengende frukt.
Vålerenga fotball har som uttrykt målsetting å bygge seg en egen ny hjemmebane. Vålerenga fotball har som uttrykt målsetting å bli profesjonell på media og markedsføring. To klare målsettinger på to spennende og viktige områder, men også på to områder som likevel ikke berører kjernen i det Vålerenga fotball driver med, nemlig fotball.
Årets sesong er i gang. Forventingene til gode resultater er høye blant egne supportere, noe mer forsiktige hos de fleste deler av media, men overraskende nok er de kanskje lavest i klubben. Vi synes det må være lov å stille knallharde krav til seg selv når man sitter på ett sølv og ett gull fra de to siste sesongene. Ikke minst når det pøses inn ressurser på den kommersielle biten av det å drive fotballklubb blir det å senke kravene til de sportslige ambisjonene i beste fall motstridende. Den sportslige delen er der resultatene skapes. Man skal ikke helle gammel vin på nye flasker.
Et uttalt mål for en stund tilbake var å etablere seg som topplag. Det er vel og bra, men definisjonen av et topplag vil for de fleste også inkludere en bronsemedalje. Vi synes IKKE det er tilstrekkelig å gå ut med en bronse som målsetting! Det blir ikke Champions League av bronseplass. Det blir ingen seriemesterskap av bronse. Det blir ingen vinnerkultur av bronse. Man aner en forsiktig dreining i de siste dagene før Oddkampen om at seriegull kanskje var en grei målsetting likevel. Vålerenga har på dette området noe å lære av Nils Arne Eggen og Ingebrigt Steen Jensen. Vi skal være best, vi skal tørre å si at vi skal være best og vi skal tørre å si hvor mye bedre enn de andre vi skal være. Kan vi tørre å si hvor vi skal være som mediebedrift om fem år, må vi tørre å si det samme rundt hovedvirksomheten i klubben. Vi må kunne kreve at hovedstadens eneste toppklubb går ut og setter ambisjoner som er større enn at vi skal stå på stedet hvil. Jeg vil høre noen i klubben si at i løpet av de neste fem årene har vi som målsetting å nå gruppespillet i Champions League tre ganger, og gå videre fra gruppespillet to ganger. Vålerenga skal etablere seg som det nye lokomotivet i norsk fotball og innen fem år skal vi kjernen i landslaget være Vålerengaspillere.
Odd
Vi har Oddkampen friskt i minne når dette skrives Betegnende nok ble det uavgjort. Betegnende fordi vi ikke klarer å gjøre noe med at Odd kommer med åtte mann i forsvaret. Ingen, INGEN, kan si at det kom som en overraskelse. Verken det at Odd hadde åtte mann i forsvaret eller at vi ikke klarer å gjøre noe med det. Dette så vi flere ganger i fjor også. Det burde være slik at man tydelig kan observere at et lag gjør om på lagoppstillingen sin når den ene formasjonen ikke fungerer. Vi blir i stedet løpende frustrert rundt i den samme formasjonen og klø oss i hodet over at VÅR taktikk ikke fungerer. Står du i en boksering vil du tilpasse taktikken din i forhold til motstanderen. Det ER forskjell på Mike Tyson og Blomster-Finn. Riktignok setter vi innpå Freddy og får en liten innsprøytning av det, men vi makter ikke å gjøre endringer fullt ut. Riktignok setter vi innpå Levan, mannen som bare trenger en sjanse til å skåre. Han ble satt ut på venstrekanten og overraskende nok dukket det ikke opp noen sjanser der nede ved cornerflagget. Dermed kunne Odd gå av banen som vinner av den uavgjorte kampen.
Frukt:
Lavthengende frukt blir ofte brukt som uttrykk for å gjøre noe som gir kjappe gevinster med liten innsats. For årets Vålerengalag skulle Iversens overgang kunne være slik lavthengende frukt. Fordi nå skulle man legge om til en mer spillende stil og skape gjennomslagskraft med en teknisk god midtbane og spisser med målteft. Vel, midtbanen mot Odd var dessverre fraværende i store deler av kampen.
Epler:
Var man ikke forberedt på sesongstarten? Var man ikke forberedt på at Odd stod på andre banehalvdelen? Er det bare meg??
Jeg så ingenting til «diamantformasjonen» og svært lite til en «spillende» midtbane. Jo da, det var seriestart, jo da vi har hatt skader, jo da vi har spilt lite på gress, men for pokker alt dette er jo rammer som har vært kjent for oss i månedsvis. Når det ikke fungerer så har ikke de nødvendige grepene vært tatt. Men, Allan Jepsen så jeg.
Pærer:
Man klaget på for mye kamper og treninger i vintersesongen. Samtidig klager man på at man ikke har spilt nok sammen… Er det bare meg?? Jeg så det samme laget stå på den samme banen som i fjor med den samme motstanderen. Og de gjorde omtrent akkurat det samme! Svært lite nytt med andre ord. Det nye jeg så var Allan Jepsen.
Bananer:
Hvor er videoanalysene av Odd? Har Odd gjort veldig mye annerledes enn det de har gjort siste 15 årene? Er det bare meg??
Jeg så Odd legge seg i forsvar og gi inntrykk av å være fornøyd med uavgjort. Slik jeg har sett dem på Ullevaal mange ganger. Kampen vi så på Ullevaal søndag handlet ikke bare om Odd, det handlet om å møte en spillestil og en strategi som vi har møtt mange ganger fra mange lag under Rekdal. Motstanderen ligger lavt og vi skal føre kampen, en kamp som med unntak av noen kontringer består av 90 minutter på motstanderens banehalvdel. Vår medisin er stort sett å gå rolig ut, være tålmodige og håpe at sjansene skapes ved en feil hos motstanderen, eller en annen tilfeldighet. Resultatet er en tafatt førsteomgang. Etter å ha blitt like overrasket over at denne medisinen ikke fungerer til pause, så risikerer vi mer og skrur opp tempoet og trykket i andre omgang. Det skjedde ikke bare på søndag, det har skjedd stort sett hver eneste hjemmekamp hvor motstanderne legger seg dypt det siste året. Fotballkamper varer i 90 minutter, la oss begynne å bruke de første 45 til noe annet enn bare å vente. Ja, også jeg så Allan Jepsen.
Appelsiner:…eller la oss spise kirsebær!
Vi har Kjetil Rekdal, vi har for pokker Drillo og Harald Aarbrekk, tre karer som nærmest kronisk driter i hva alle andre måtte mene og gjør sine egne greier. Er det bare meg?
Kan ikke dere vise hvem dere er å gå ut å snakke om langsiktige målsettinger utover VIF-TV, utover ny stadion og pølsesalg. En kamp av gangen er for kjerringer, vi vil vite veien og målet. Vi vil ikke høre at vi skal etablere oss som et lag i toppen av norsk fotball, en reise som består av å stå på stedet, trekker ikke mange nye passasjerer. Vi vil vite hvor vi skal og vi vil vite det nå.
All idrett er som høyde, det er klart lista må heves når man har hoppet over den. Ligger den stille på 2.30 og alt handler om hvor høyt over man hopper så kommer man aldri videre.
Både klubben og vi supporterne må være tøffe nok til å tåle at vi river på noen forsøk, men skuffelsen over at vi eventuelt river blir lettere for oss alle sammen om vi hever lista og ikke hopper videre på de høydene vi allerede har klart.
Når man demper forventningene til egne prestasjoner tillater man samtidig at man ikke alltid gjør sitt beste. Det å si at bronsemedaljer er godt nok, er indirekte å si at det ikke gjør noe å tape noen poeng her og der. En sølv- eller bronsemedalje er uansett å tillate seg å tape gullmedaljene. Vi er Vålerenga, vi har rykte på oss for å være bohemer, for å være breiale. Nå må vi tørre å si vi skal være best, best i det handler om, fotball.
Vålerenga – mer enn et topplag